Å dele gir krefter

Livet kan være krevende

Denne bloggen er til deg som har det vanskelig, kanskje har du som jeg, opplevd å få et barn med en diagnose som vil endre hele livet ditt, kanskje opplever du alvorlig sykdom i familien, kanskje sørger du over dødsfall eller tap av relasjoner, kanskje opplever du samlivsbrudd eller konflikter – tøffe opplevelser som tærer på nattesøvn og livskvalitet, du kjenner på et skyhøyt stressnivå eller total utmattelse og aner ikke hvordan du skal komme deg videre.

Et tøft halvår

Jeg har opplevd flere av disse tingene i livet – jeg har tidligere delt hvordan jeg kjente det da vi fikk vite at datteren vår fikk diagnosen sin. I høst opplevde jeg at mannen min måtte opereres for hjerneblødning på Gran Kanari. Da vi endelig reiste hjem derfra tenkte jeg at etter denne tøffe erfaringen vil livet gå på skinner……som om der fantes en garanti for det;-).
Det ble ikke helt slik. Datteren vår har hatt flere helseplager og har trengt utredning og oppfølging for dette. Overgang til myndighetsalder har betydd en voldsom papirmølle i forhold til offentlige kontorer, rettigheter, vergemål m.m. Og på 18 årsdagen hennes døde også den veldig fine støttekontakten hennes, sorg er tungt å bære.
Mannen min har hatt mye oppfølging i etterkant av operasjonen og nye uventede ting har dukket opp. Det siste halve året har datteren min eller mannen min vært til lege/sykehus mer en 35 ganger og jeg har skrevet 15 brev/søknader/klage på vedtak bare siste to månedene. På toppen av det hele var mannen min rutinemessig uten sertifikat i 6 måneder etter operasjonen – en stor utfordring for oss på «landsbygda».

Avgjørende faktor når livet stormer

I slike tøffe perioder er flere ting viktig , en avgjørende faktor for meg har vært: å dele.
Når jeg forteller til noen jeg har tiltro til om mine tanker og følelser, sinne eller fortvilelse, blir de så uendelig mye lettere å bære. Noen ganger ønsker jeg råd, andre ganger bare at noen lytter – uansett så gjør det veldig godt. Spørsmålene jeg ofte kan få tilbake, gjør at jeg ser på utfordringene fra nye synsvinkler og gjør at jeg hele tiden lærer – det er ikke bare mine egne tanker som går rundt i ring. I tillegg opplever jeg gjentatte ganger å se at det er mange andre som opplever krevende ting også, noe som gjør at jeg ikke føler meg alene.

Det enkle er ofte det beste

Både som helsesøster og som samtalepartner har jeg flere ganger opplevd at mennesker har sagt at de syns det gjorde godt å prate, og det var nettopp det de gjorde: pratet, mens jeg bare hørte på, og kanskje bare stilte noen få spørsmål, likevel følte de seg bedre. Er ikke det ganske fint, egentlig?

Jeg tror det største «fellen» en kan gå i når noen forteller noe som er vanskelig, er at vi så gjerne vil hjelpe og gi råd – jeg vet iallefall at jeg må jobbe enda mer med det selv – kraften bare i det å få sette ord på egne tanker og følelser er nemlig enormt stor. Ofte finner en selv gode løsninger på utfordringen, noe som er enda bedre enn at noen har fortalt deg hva du bør gjøre.