Føler du deg slik? Vel, jeg har noe jeg vil fortelle deg:
Datteren min til topps i motbakkeløp
Dette bildet delte jeg i forrige blogg om bekymringer, men det har også en annen historie.
Da jeg stod på toppen med gråten i halsen tenkte jeg:
«Dette er mulig på grunn av de fantastiske assistentene hun har hatt helt siden barnehagen, via barneskole og så på ungdomsskolen!!» Hvem er det som har tilbragt flest timer sammen med henne, utenom oss foreldrene? Jo, assistenter!
Fysisk aktivitet har vært en utrolig viktig del av alt datteren min har foretatt seg. Hun er født med hypotoni – nedsatt muskeltonus, dårlig balanse og dårlig dypdesyn, og må trene hardt for å oppnå det vi andre tar som en selvfølge. Hun er også født med en sterk vilje, men innimellom kan det selvsagt være fristende å ta snarveier.
Selv om hun protesterte, viste assistenten i barnehagen henne hvordan man drar akebrettet sitt selv oppover bakken, til tross for sutring og bønn om hjelp.
På barneskolen stod assistenten hennes ved siden av henne i flere måneder med oppmuntrende kommentarer mens hun trente på å hoppe tau – hverken hun eller jeg trodde innerst inne at hun ville klare det – heldigvis sa vi det ikke til henne, for dette fikset hun etter MASSE trening.
Assistenten på ungdomsskolen, som selv ønsket å være hennes assistent, drog henne med i vanlige gymtimer sammen med klassen, stilte krav og utfordret henne – hun hadde selv satt seg høye mål – assistente heiet henne videre selv på dager hun ikke var helt klar.
Hvorfor forteller jeg dette?
Jo, for ikke lenge siden møtte jeg ei som jobbet som assistent for et barn med diagnose. Hun tilbragte ganske mange av ukas timer sammen med dette barnet, men ante ingenting mer enn diagnosens navn! Ja, men får du ikke informasjon på diverse møter om ikke annet da, sa jeg. Jeg er ikke med på møter var svaret.
Dette gjorde meg betenkt. Hvorfor skal ikke assistenten, som tilbringer mesteparten av tiden sammen med barnet, være med på møter?
Vi har fra første dag hatt med assistenten til datteren min på alle møter. For oss som foreldre har dette vært den største selvfølge, og der har ikke vært noen diskusjoner om det fra andre fagpersoner. Hvordan kan vedkommende vite hva som er viktig for barnet, om de ikke får informasjon?
Hver fagperson har sin rolle.
Det pedagogiske målene og innholdet i disse skal gjøres av en pedagog, men utførelsen er så utrolig viktig å få ut i alle de «små» daglige rutinene i barnehage-og skoledagen. Det er jo ikke bare i spespedtimene på et grupperom at barnet lærer – læringen skjer fra barnet kommer inn døren og til det drar hjem. Mange barn med diagnose har «dårlig tid» og har mye de skal prøve å ta igjen – da er det knallviktig at alle rundt vet akkurat hvordan barnet lærer, hva en skal fokusere på akkurat nå, og hvorfor.
Jeg ønsker derfor å slå et slag for deg som er assistent! I mine øyne er du knallviktig og uunværlig, gjør en kjempeviktig jobb og er en hjørnestein i barnet og ungdomens utvikling.
Våg å spørre, vis at du bryr deg – din innsats er GULL verdt!
Og om du ikke gjør det fra før: opp med hodet, ned med skuldrene, frem med brystkassen og trekk pusten dypt – DU har en nøkkelrolle og mulighet til å gjøre underverker i et barns liv.Idag går min applaus til deg – GLED deg til arbeidsdagen i morgen – DU gjør en forskjell!
Følg gjerne UnikMamma på facebook: https://www.facebook.com/UnikMamma
Godt skrevet! Det varmet et assistenthjert!
Så hyggelig å høre! La det varme – det var målet<3<3 Masse lykke til videre med en utrolig viktig jobb<3
Tusen takk May Bente,flott skrevet!
VEt ikke helt om du mener meg her, men i tilfelle: tusen hjertelig takk skal du ha<3 Klem fra Berit;-)
❤️ Skulle ønske det var flere som fikk opp øynene for den viktige jobben som assistentene gjør! Det er vi som gjennomfører mye av det opplegget som pedagogene legger opp til
Veldig hyggelig å være den som fikk sagt til deg at du gjør en veldig viktig jobb<3. Ta det til deg i jobben videre - og du skal ikke se bort ifra at mange andre også ser det - vi er bare ikke alltid så flinke i si slike ting til hverandre<3 Masse lykke til videre i "tjenesten"<3
Hei! 😀 For et supert innlegg, og tenkt ¨før æ læst d at en assistent e itj så vektig. For æ trur at d e dæm som e lærera, spesped, førskolelærer/barnehagelærera som e viktig. For æ tok fagbrevet for 5årsia og ha hatt litt vikariata både barnehage og sfo! No e æ bare på sfo, men der veit æ at æ gjær ein bra jobb og at æ stille opp når d e nonj som trengs på arbeid! Men Tillkallingsvikar e itj d æ har løst t å ha. men å få fast som Barne og Ungdomsarbeider e ikke lett. Men ein dag så håpe æ at d blir fast jobb! 😀 Å d har ein positiv side d m å varra assistent å sånn som du skriv d, at kæm som e mest i lag med onganj, utenom foreldran, jo d e assistenten. Så m dææm åran æ ha vårre på bhg og sfo, så e d artig og treff at ongan når dæm ha slutta på sfo og at dæm fortsatt hælse og huske på nonj episoda, d e litt artig, da veit æ m mæ sjøl at æ ha gjort ein god nok jobb! 😀 Å itj nok m d, ha såtte barnpi sia æ va kanskje ein 12-13 år, så da å har æ vårre my sammen m onga på privaten og i jobbsammenheng. Tusen takk for at du delt di historie 😀
Så hyggelig å høre, Lillian<3 Er sikker på at du gjør en veldig bra jobb, og er en tolmodig, dukker rette jobben opp en dag - helt sikkert;-) Masse lykke til videre i en viktig jobb;-)
Hurra!
Hurra tilbake❤️
Hurra!
Takk! Takk for at DU slår dette slaget for “bare en assistent”
Jeg sitter nå med klump i halsen, og skulle ønske at det var flere som deg der ute.
Jeg er utdannet barne- og ungdomsarbeider, og “sitter” som SFO-leder på skolen min (sitter i gåsetegn fordi jeg sitter stort sett aldri..)
Når jeg får spørsmålet “hva jobber du med?” Svarer jeg som sant er, barne og ungdomsarbeider og sfo leder. “Åja… så du er bare sånn der skoleassistent med andre ord…” er som regel svaret.
Kanskje er jeg det, kanskje ikke..
Selv føler jeg meg som MYE mer enn det.
Jeg er det situasjonen krever.. ei skulder og gråte på, den som tar ut fliser og plastrer knær, keeperen i målet når ting ikke har gått bra og vi må roe oss ned før vi kan fortsette jobbingen.
Jeg har ei hånd på skuldra di når konsentrasjonen er på tur å forsvinne, den som “maser” og krever “litt til” når du bare vil gi opp. Den som forklarer pronomen opp og ned og i mente i håp om at det skal feste seg, jeg gjør det ikke for å være ekkel, men fordi jeg vet hva du er god for. Fordi jeg har tro på at du klarer det.
Jeg er mye! Og jeg ville ALDRI byttet bort min jobb..
Men spør du noen, ja da er jeg “bare en assistent”
En som egentlig ikke er verdt grusen du trør på.
Tusen takk for en nydelig og hjertevarm kommentar<3.
Neste gang noen spør hva du jobber med så løft haka, vær fast i blikket, senk skuldrene og fram med brystkassa, mens du svarer med et stort smil og like stor entusiasme som du faktisk har for jobben din: " Jeg har verdens beste jobb som barne -og ungdomsarbeider og SFO-leder. Jeg jobber med det kjæreste foreldrene har og med hele Norges fremtid. Utfordrende og utrolig spennede!" Tviler på det er så mange som sier "bare" til en slik utalelse;-).
Noen ganger har vi kanskje lett for å være litt beskjeden og faktisk være den som selv faktisk setter "bare" foran tittelen vår, noe som gjør at vi faktisk får usikkerheten rett tilbake "i fleisen". Andre ganger er det selvsagt noen som faktisk mener at noen jobber er "viktigere" enn andre. De trenger vi faktisk ikke å bruke så mye energi på – har en behov for å trykke andre ned, er en nok ganske liten inne i seg selv.
Stol på deg selv og jobben du gjør – den er viktig<3. Og takk for kommentaren din, den gjør meg utrolig glad<3