….spørsmålet kom med skjelvende stemme fra en mamma som kom til en forelesning. En mamma som for noen få år siden opplevde at livet brått ble noe helt annet. I de store tårefylte øynene leste jeg fortvilelse, store bekymringer for fremtiden, håpløshet, men også stor kjærlighet til barnet sitt.
«Hva tenker du mest på?» spurte jeg tilbake.
«Jeg har en sånn stor klump i magen hele tiden og er så uendelig redd for fremtiden».
Jeg sa til henne at den klumpen har jeg også hatt, den nærmest spiste meg opp, men heldigvis lærte jeg å tenke på en litt annerledes måte og det har gjort livet så mye enklere og bedre.
Forelesningen
I forelesningen leste jeg først en av mine første blogger http://www.unikmamma.no/blogg/en-dag-vil-du-kalle-deg-unikmamma/. Den er et brev til meg selv der jeg sitter med min nydelige lille datter i fanget, som jeg akkurat har fått vite har et sjeldent syndrom. Jeg er redd, fortvilet og utrolig bekymret for fremtiden. 17 år senere kan jeg si til meg selv at dette ble en reise jeg lærte og fikk oppleve utrolig masse på.
Videre fortalte jeg om sorgprosseser, familieliv, yrkesliv, parforhold, søskenliv og egne store og små feiltrinn. Om hvordan jeg tenkte og ble fullstendig utslitt, og om hvordan jeg tenker nå og har det mye bedre. Jeg viste bilder og fortalte om hvor viktig venner og nettverk er, og om hva jeg gjør idag, som gjør det fortsatt krevende livet, samtidig veldig, veldig fint.
Valgmuligheter
Mitt utgangspunkt er at vi har valgmuligheter – vi kan velge å bekymre livet av oss, eller fokusere mer på her og nå, på det som faktisk går bra, på positive møter og overraskelser, på mestringsfølelser og gleder isteden.
Jeg vet i dag at alt jeg har bekymret meg for har vært helt bortkastet! Ingenting ble en realitet. Jepp, der har vært mange utfordringer, men ingen har kommet slik jeg forespeilte, og de kom stort sett bare en og en – hvorfor ikke bare ta en dag om gangen?
Når forelesningen er over møter jeg mammaen igjen, denne gangen også med tårer i øynene, men med fred i det smilende ansiktet – de få ordene hun sier gjør stort inntrykk på meg:
«Takk, nå VET jeg – det blir bedre!»
Å du verden så fantastisk å få lov å oppleve at bare ved å fortelle det jeg selv har lært i eget liv, utgjør en forskjell for andre!
Hun kjente seg glad og takknemlig og sa det til meg – det hun kanskje ikke vet, er hvor godt det gjorde MEG!
Våger du å fortelle din historie til de rundt deg? Har du gjort erfaringer som andre kan dra nytte av? Fortell der du kjenner det naturlig for deg – sammen blir vi klokere, sterkere og gladere.
Følg gjerne UnikMamma på facebook: https://www.facebook.com/UnikMamma
Legg igjen en kommentar