Diagnosen –  konsekvenser for flere

Da datteren vår ble født og det viste seg at hun hadde en sjelden diagnose, gikk det hardt inn på både oss og resten av storfamilien. Dette var ukjent og vi fryktet for fremtiden.
For mange besteforeldre tror jeg kanskje dette oppleves litt som «dobbelt opp». En kjenner på den samme uroen for barnet som foreldrene, samtidig som en opplever at ens egne barn står i tøffe tider.

Krevende dager

Jeg ønsket veldig gjerne at vi skulle være mest mulig som alle andre “vanlige” familier, men når en har barn som krever ekstra mye, blir dette egentlig ikke så veldig enkelt å få til å gå i hop.
Noe av det som krever en del er at datteren min trenger å trene og bevege seg hver dag. Hun har lavere muskelmasse og forbrenning enn andre og dermed stor fare for å kunne legge på seg mye. Hun bruker også mye lengre tid på å lære nye ferdigheter og der er fare for skjevutvikling. Derfor har hun hatt oppfølging av fysioterapeut siden hun var bitteliten. Fra hun var tre-fire år har hun gått på treningssenter. Dette ble fulgt opp av barnehagen når hun gikk der og senere av skolen.
Etter noen år i barneskolen, fikk vi imidlertid beskjed om at dette ikke lenger kunne prioriteres og vi måtte gjøre dette selv, noe som ble en utfordring å få til når det skulle skje i arbeidstiden.

En morfar som vil hjelpe til

Morfar så imidlertid at her var det noe han kunne bidra med og spurte om ikke han kunne få lov å følge henne på trening. Jeg takket motvillig ja, da å ta i mot hjelp, ikke er det jeg er best på i verden og ønsket ikke å «belemre» besteforeldre med ekstraoppgaver. Han stod imidlertid på sitt og jammen fungerte ikke dette veldig fint. Han hentet på skolen en dag i uka og fulgte henne, da var hun ferdig når arbeidsdagen vår var over – helt fantastisk deilig!

Spennende ringvirkninger

Det som var enda artigere var at etter en stund syntes han det var litt kjedelig å bare se på at hun trente og bestemte seg for å begynne å trene der selv. Dette ble jo mye hyggeligere for henne, og sammen jobbet de seg fremover mot stadig nye mål, mens fysioterpeuten heiet på dem begge to.
Etter en stund fant de ut at å trene der en gang i uka er jo ikke mye, så hvorfor ikke doble? Som sagt så gjort og nå begynte resultatene virkelig å komme!
Nå er det ikke slik at morfar har lagt på en sofa hele livet, men å trene fast slik som nå hadde han aldri gjort og formen steg til nye høyder. Sammen planla de deltagelse i motbakkeløp i hjembygda og jammen gjennomførte de ikke også!

Datteren min trengte maaaaange timer, men var så stolt og fornøyd med seg selv der hun stod på toppen.

Morfar hadde ikke mindre grunn til å være stolt både han henne og seg selv.

Til topps i motbakkeløp, juni 2012.

Morfar begynte også å sykle ute for å spe på treningen, og et håp ble tent om å delta i birken. Både jeg og mannen min har deltatt flere ganger og han kjente også mange andre – kanskje det var mulig?
Han trente både med datteren min og syklet også stadig mer ute.

I august 2011 i en alder av 64år syklet han sin aller første birkebeiner! 

Gjett hvem som fikk den aller første sms`en fra morfars første birkebeiner-ritt?

Jo det var datteren min! Hun fikk takken og æren for at dette var blitt en realitet – hadde det ikke vært for at de to trente så jevnt og trutt sammen og at hun ikke er glad i endring av avtaler, hadde han nok ikke kommet i så god form.

Og du? Tenk om jeg hadde stått på mitt den gangen og ikke latt han få lov å hjelpe til?!

Et barns diagnose kan skape motivasjon

Når et barn med diagnose kommer inn i en storfamilie, kan dette få ringvirkninger – men trenger de nødvendigvis å være negative?

De kan nemlig også være utrolig flotte, viktige og nyttige for flere enn vi tror.

Følg gjerne UnikMamma på facebook: https://www.facebook.com/UnikMamma