Jeg har bestemt meg for å være litt mindre selvhøytidelig – værsågod til alle dere som skulle ha en formening om at jeg har “alt på stell” 😉

Tøff periode

Jeg var på mitt aller tristeste, og syntes utrolig synd på meg selv. Jeg hadde vært sykemeldt en lang periode, fullstendig utslitt etter mange år med å prøve å balansere mellom jobb og familie. En datter med behov for tett oppfølging, kombinert med flere frivillige verv gjorde at kroppen sa stopp. Jeg hadde kommet frem til at jeg måtte slutte i jobben som ledende helsesøster. Jeg sa opp i vinterferien og jeg tror jeg gråt hver dag frem til påske. Avgjørelsen var riktig, men vond. Jeg kom meg litt ut iblant, men for det meste «subbet» jeg rundt hjemme i joggeklær og raggsokker, så på dårlig tv og lurte på hvordan jeg skulle komme meg videre.

Feierbesøk

En slik grå dag hadde feieren bestemt seg for å komme på besøk for å inspisere pipe, feieluker, ovner og brannvarsling. Det ringte på til avtalt tid og jeg åpnet opp i joggebukse, svart hettegenser, grått ansikt og et pistrete hår. Månedene på sofaen hadde ikke akkurat gjort underverk med kroppen, det var med skrekk og gru jeg gjenkjente feieren som den kjekke hyggelige og spreke spinninginstruktøren jeg digget musikken og timene til……….sånn for lenge siden før jeg «smalt i veggen».
Jeg trøstet meg med at jeg var ugjenkjennelig og gjennomgangen av husets potensielle brannfeller begynte.
Jeg kjente fortsatt på et snev av triumf etter forrige gjennomgang, som viste god kontroll på det meste og hadde derfor unnlatt å sjekke opp et og annet før han kom – fallet skulle vise seg å bare bli desto større.

En smertefull gjennomgang

Først ut var feieluka inne på min kjære eldstedatters rom, som sjelden kunne vise til ryddige overflater. Hun hadde forøvrig feiet over gulvet med en mopp og samlet alt i en haug like innenfor døra. Der kunne jeg observere tomflasker, hybelkaniner, rusk og rask samt en og annen skitten sokk. Jeg mumlet noen fraser om «tenåringer» steg over og viste frem luka.
«Den mangler lås» sa inspektøren, «Tja joda den gjør jo det, men den har vært borte siden vi bygde, og vi løser det fint med å ha denne bokhylla helt inntil – har bare flyttet den nå så du skal få komme til», smilte jeg stolt tilbake. Forunderlig nok var han ikke fornøyd med svaret og kunne fortelle at det ikke var lov å stenge igjen luka på den måten – auda!
Dessverre viste dette seg å være bare starten på en lang og ydmykende rundtur gjennom huset. Jeg visste kun om tre av fire brannvarslere, av de tre jeg visste om, hadde bare en av de batteri som virket og jeg presterte å forvente litt forståelse for at en av de dessverre manglet batteri fordi vi hadde tatt de ut til sønnens fjernstyrte bil! 100% sant, men 100% idiotisk å innrømme!! Hva med å bare være stille liksom?!

På loftet kunne jeg skryte av at vi hadde ordnet med en god redningsløsning fra vårt soverom – han kunne påpeke at vi imidlertid hadde meget dårlig redningsplan for sønnen vår 🙁 .

Etter den ydmykende runden i huset satte vi oss ned for å fylle ut papirer, les: krysse av alle mangler!

Inspektøren spurte meg om pulverapparat eller brannslange. Joda vi har pulverapparat nede i en bod og jeg gikk optimistisk avgårde for å hente den. Jeg gikk inn der den pleier å stå, men der var den ikke, jeg gikk febrilsk inn på neste bud, så inn på vaskerommet, før jeg nærmest krøp opp trappa til inspektøren og sa at jeg kunne godt leite videre, men hadde skjønt det åpenbare: skal jeg lete så lenge etter pulverapparatet er jo huset nedbrent før jeg finner det.
Herlighet går det an å være så på trynet? Han må jo tro jeg er komplett idiot og har 0 kontroll – heldigvis vet han ikke hvem jeg er!!

Og hadde nå endelig inspektøren vært gammel og grinete, men neida – til tross for den tragiske “fremførelsen” fra min side, var han like blid og hyggelig.

Og akkurat der, når jeg følte meg som en fisk på land, snappende etter luft, kom nådestøtet: «Du? Har jeg ikke sett deg på treningsenteret hvor jeg jobber?».
Derfra og ut husker jeg ingen ting – jeg tror jeg forsvant i et hull i gulvet!

Snart åpent foredrag igjen: http://www.unikmamma.no/blogg/mestring-hap-og-glede-nar-livet-krever-litt-mer/
Følg gjerne UnikMamma på facebook: https://www.facebook.com/UnikMamma/