Henting i barnehagen
Jeg er i barnehagen for å hente datteren min. Jeg blir møtt i gangen av henne og assistenten. En klem bytter kinn og jeg får høre små glimt fra dagen hennes, beskjeder overbringes og jeg hjelper henne å ha på klær. Datteren min forteller meg ivrig med tegn og noen få ord, om en opplevelse fra dagen, og lurer også på hva vi skal ha til middag. Vi snakker sammen og har det fint.
Spørsmålet
Så kommer spørsmålet som snur stunden og resten av dagen:
«Hvorfor snakker hun ikke skikkelig?».
Jeg har ikke fått med meg at like ved oss i gangen står en gutt som trolig har stått der en liten stund og fulgt med. Verden stopper opp, alle andre lydene fra barnehagen forsvinner. Jeg husker ikke om jeg svarte han.
Jeg hadde tenkt å si til assistenten hvor glad jeg var for måten de hadde løst en utfordring på, jeg hadde tenkt å fortelle henne om noe datteren min hadde klart og fått til hjemme dagen før. Isteden står alle ordene fast i halsen, og tårene sprenger på.
Tankene
Gjennom hodet raser tankene: «Ikke snakke skikkelig? Hvordan kan han si det? Hvorfor må han påpeke det? Hvorfor må barn være så stygge med hverandre? Det var frekt sagt! Hvordan har egentlig datteren min det i barnehagen sammen med sånne «tankeløse» barn? Hun har jo blitt så flink? Hvorfor måtte dette skje oss? Stakkars datteren min! Jeg vil ikke at hun skal være annerledes – Dette gjør utrolig vondt, Nå begynner det – hun kommer til å bli ertet og mobbet!».
Tankene går rundt i ring og klumpen i halsen vokser seg ned i magen. Jeg klarer å holde meg til jeg kommer ut i bilen og får festet datteren min fast i bilsetet – når jeg kysser henne i pannen renner tårene mine nedover ansiktet hennes. Dagen som var så fin…..
Å anta en annens hensikt
Dette er noen år siden nå og er bare en av flere lignende situasjoner. Jeg hører et spørsmål eller en kommentar og gjør antagelser om et annet menneskes hensikt – løvemammaen våkner til live og antar at han er ute etter å angripe mitt barn. Jeg blir redd, sint og lei meg.
Jeg er ubeskrivelig glad i barnet mitt, samtidig som jeg kjenner på at utfordringene noen ganger blir uendelig store.
For hva sa han egentlig? Han stilte et undrende spørsmål om hvorfor et barn som var på hans alder ikke snakket slik som andre barn på hans alder. Han så at hun og jeg brukte tegn, han syntes trolig det ikke var så lett å forstå henne. Han gjorde en observasjon av noe ukjent.
Han spurte for å få vite – han ville bare lære.
Men i frykt for fremtiden, av å ha hørt negative historier fra andre, samt ubearbeidet sorg, skaper jeg et scenario i hodet som går på mobbing og utestengning.
Jeg står hudløs i møte med et undrende barn.
Kjære deg
Denne bloggen er til deg som er i denne situasjonen nå – jeg vet hvor vanskelig det er og hvor plutselig følelsene kan renne over. Det er helt greit og normalt, men ikke alltid like hensiktsmessig. Neste gang dette skjer: pust dypt noen ganger og tenk en gang til: Hva hørte jeg egentlig nå? Hva ble faktisk sagt? Hva så jeg? Var virkelig dette sagt for å være stygg, eller var det ikke det? Gjetter eller vet jeg hva den andre mener?
På denne måten begynner huden å gro og den blir tykkere. Du vil dermed en dag mye lettere kunne sjelne mellom hva som er grunn til å reagere på og ikke. Jeg skriver dette fordi jeg idag vet at jeg har skapt utrolig mye stress, fortvilelse og frykt – helt unødvendig!
Tenk om du kunne slippe noe av det? Det ville nok gjort både meg og deg veldig godt – lykke til<3
Følg gjerne UnikMamma på facebook: https://www.facebook.com/UnikMamma
Legg igjen en kommentar