Lokalavisen

Det var en torsdag, en helt vanlig torsdag. Jeg kom fra jobb, hadde hentet på SFO og plukket opp posten på veien hjem. Vi kom hjem, tok av oss yttertøy, barna lurte på hva vi skulle ha til middag, mens jeg satte meg ned med lokalavisen. Den kommer hver torsdag. Den har lokale nyheter, noen rare og en del morsomme leserinnlegg, annonser og reportasjer om stort og smått i kommunen vår – akkurat slik en lokalavis skal være.
Jeg har alltid syns den er underholdende og leser alltid den først på torsdager – også denne torsdagen. Jeg bladde meg gjennom stort og smått og kom til sportssidene.

Noen manglet på bildet

Som et smell traff bildet meg i magen og klumpen i halsen vokste seg stor og vond, snart rant tårene. Hva ungene gjorde på eller spurte om, hørte jeg ikke lenger. Følelsen kom så fort og var så uventet!
På bildet smilte flotte håndballjenter til fotografen. De hadde fine gule og blå drakter – drakten til det lokale idrettslaget.
Overskriften var noe i retning av: «Flinke -98-jenter ..».

Jeg husker ikke teksten helt – det eneste jeg så var at en jente «manglet» på laget – datteren min! Hun er født i -98, og jentene var fra kullet hennes.

Tankene raste i hodet: Hva om hun ikke var født med Prader Willis syndrom? Hvorfor skjedde dette oss? Tenk om hun kunne vært med? Tenk så gøy de har det! Storesøster spillte håndball og lillebroren fotball – for henne har dette ikke vært aktuelt. Hvorfor måtte dette skje henne?

En dårlig mamma?

Jeg ble sittende en stund å kjenne på dette, noe som etterhvert gjorde meg skamfull – hvordan kunne jeg sitte å gråte og være lei meg for den nydelige, flotte og dyktige jenta mi? Hvilken mamma gjør sånt? Jeg elsker jo henne like høyt som de to andre.
Dette er noen år tilbake og hverdagen var ikke slik at jeg gikk og tenkte slik hele tiden. Dette kom som «lyn fra klar himmel». Jeg tenkte at sorgen og sjokket da vi fikk diagnosen var over for lenge siden, men den var ikke det.
Jeg landet etterhvert på en setning jeg ikke vet hvem som har sagt, men som sier:

«Jeg sørger ikke over det barnet jeg har, men det barnet jeg forventet å få, men ikke fikk». Det betyr ikke at hun jeg har ikke er bra nok.

Gode spørsmål

Etterhvert som jeg fikk tenkt meg om, stilte jeg meg en del spørsmål:

Er hun lei seg for at hun ikke spiller håndball? Nei.
Er absolutt alle andre jenter på hennes alder med på laget? Nei.
Er livet for mammaene til jenter som spiller håndball veldig enkelt og greit og uten bekymringer? Nei.
Er alle jenter som spiller håndball superhappy hele tiden? Nei
Må alle spille håndball for å være lykkelige? Nei.
Har datteren min andre ting hun syns er morsomt å være med på isteden? Jepp.
Er det greit å være litt lei seg av og til, uten å at det betyr at jeg er en dårlig mamma? Jepp.
Her har det vært godt for meg at jeg har jobbet som helsesøster og hatt mange samtaler med både barn og foreldre. Jeg vet med sikkerhet at livet ikke trenger å være fryktelig enkelt og greit, selv uten noen som helst diagnose. Det har gitt meg perspektiv.

Min beste medisin

Likevel er jeg også «bare» mamma også. Sorg er normalt og helt greit, men fortvilelse og bitterhet, er ikke akkurat følelser som gir oversikt og nyanser i en situasjon.
Den beste medisinen min er uansett å bare se på datteren min, se hvor fin hun er, se på alt hun klarer som jeg ikke trodde, se på det hun faktisk har i livet sitt, se hva hun gir oss som familie.
Da kan det hende at tårene renner da også, men av glede og takknemlighet – ikke av sorg.

Følg gjerne UnikMamma på facebook: https://www.facebook.com/UnikMamma