It´s going to be tough, but I´ll manage!

I nesten fem uker var jeg “stuck” på Gran Kanari i en surrealistisk situasjon med en alvorlig syk mann på sykehus og uten å ane når vi kunne komme hjem. Vi reiste lykkelig og glade avgårde for å være reiseledere for Landsforeningen for Prader Willis syndrom, men endte opp med å stå i vår aller største utfordring noen sinne.
Jeg la ut bilde på facebook og instagram tatt fra flyet like før landing med overskriften:

«It´s going to be tough, but I´ll manage»…. med all verdens ironi bak – ja, særlig tøft å «måtte» være to uker på Gran Kanari i den mørkeste årstida hjemme, liksom!

Men så ble det altså slik; det ble faktisk utrolig tøft, men klarte jeg meg?

It´s going to be tough, but I´ll manage 🙂

Du kommer til å gå på en smell

I de tre tidligere bloggene har jeg satt ord på noe av det jeg opplevde der nede. Nå er vi vel hjemme og på vei tilbake til hverdagen igjen. Mange har møtt meg med at jeg kommer til å gå på en smell etter den tøffe situasjonen jeg har vært i – slik jeg ser det nå så tror jeg faktisk ikke det – hvorfor?
Når jeg har foredrag, deler jeg ofte min verktøykasse for å ha gode dager og mitt akuttskrin for ekstra dårlige tider. Dette er noe jeg har laget meg og trent meg på de siste årene og som har gjort at jeg absolutt kjenner på det som er vanskelig, men jeg har «trent på» og kjent etter hva som er viktig for meg.

Jeg vet hva jeg trenger for å klare det jeg må!

Nå havnet jeg i en utrolig tøff situasjon med en alvorlig syk mann i et fremmed land. Fremtidsutsikter var veldig usikre og hjemme hadde vi tre barn som trengte trøst, informasjon, omsorg, og organisering for best mulige dager på skolen. Besteforeldre måtte ta over ansvaret for alt og når en har barn med ekstra utfordringer, kjentes dette til tider nesten uoverkommelig. Jeg kjente virkelig at livet stormet rundt meg. Jeg visste at nå trenger jeg ekstra energi – takk og lov, visste jeg hvordan jeg skulle hente den frem. Jeg hadde en akuttliste – denne fikk jeg virkelig testa at den funka, men jeg skal legge til et punkt til på den lista heretter – nemlig: DEL!

Å dele det som er vanskelig

Da jeg la ut den første statusoppdatering på facebook og senere den første bloggen min der nede tenkte jeg på om jeg ville angre på at jeg delte noe så tøft og vanskelig. Nå vet jeg at jeg ikke gjør det. Å klare å dele når jeg har det vanskelig, har for meg vært veldig god medisin. Når jeg våget å si hvordan jeg hadde det, opplevde jeg det som om sorga og krisen på mange måter ble mindre – det kjentes som om vi var flere som kunne dra lasset sammen.
Jeg har fått utrolig mange fine samtaler og ikke minst fått høre mange tøffe historier fra andre som også har opplevd tøffe ting og også hva de har lært gjennom det. Dette har vært fint å få lytte til og lærerikt for meg. Livet ble større.

Sier jeg med dette at en alltid skal dele alt, alltid? Nei, og det har heller ikke jeg gjort – jeg har delt noe med dere blogglesere, noe med venner, noe med storfamilien, noe med nærmeste familie og noe bare med mannen min – likefullt er erfaringen den samme: å dele gjør godt, det bearbeider, reduserer krisefølelsen og setter ting i perspektiv. Jeg er likevel alltid bevisst på hva jeg deler med hvem og hvorfor.

En viktig oppdagelse

Så kjære deg: jeg forteller dette fordi det er en viktig oppdagelse for meg – kanskje kan det være nyttig for deg om du er i eller kommer inn i en situasjon som er utfordrende. Jeg er overbevist om at dette er en av flere viktige faktorer til at jeg allerede har vært i arbeid i to uker, og har kosa meg der hver eneste dag.
Og du? Det er ikke sikkert alle du deler med er interesert eller å klarer å høre etter – null stress – konsentrer deg om de som er det;-)
Følg gjerne UnikMamma på facebook: https://www.facebook.com/UnikMamma/