Spørsmålet kom fra bak Ipaden – datteren min, som er født med et sjeldent syndrom, leste en overskrift på en artikkel som ble delt på nettet. I artikkelen kom det fram at stadig flere velger å ta abort når de får vite at barnet de bærer på, har en funksjonshemming.

Ja hva svarer man da?!

Jeg fikk klump i halsen og vondt i magen og tenkte litt før jeg svarte: «Jeg tror mange som får vite at de bærer et barn med en funksjonshemming, tror at det å ta vare på et barn med store utfordringer er så krevende at de ikke klarer jobben. Jeg tror de ikke klarer å se hvor fint det er og hvor mye en lærer og hvor glad en blir når en ser at en klarer det! ». «Åja» svarte hun.

Jeg bestemte meg for å gå litt videre og spurte henne om hun visste om noen som var «annerledes»? Og joda, hun kunne fortelle om flere som vi begge kjente godt, som alle har en eller annen form for funksjonshemming. Så spurte jeg: «Hva med deg da? Er du «annerledes»?» Jeg så at hun tenkte litt, så la hun hode litt på skakke, smilte og sa: «Hmmmm, ja jeg er vel det, mamma? Er jeg ikke?». Jeg kjente at jeg ble veldig rørt over hvor enkelt og greit en faktisk kan svare på et så vanskelig spørsmål, smilte tilbake og sa: «Joda du er nok litt annerledes du også, men ikke bare det: DU ER HELT UNIK!» I noen sekunder smilte vi til hverandre, før hun var ferdig med saken og surfet videre på Ipaden sin.

Unik, ikke bare “annerledes”

Hos meg surret tankene videre: det er så fint å tenke at hun er unik og ikke bare «annerledes», «funksjonshemmet» eller «utviklingshemmet» – Unik rommer for meg alt dette, men snur tingene på hodet, slik at jeg kan fokusere på alt det positive, alt jeg har lært og fortsatt lærer, alle de flotte menneskene jeg har fått møte, kun fordi hun er datteren min! Jeg hadde, like før denne samtalen bestemt meg for å starte denne bloggen og visste nå at den bare måtte hete noe med UNIK – hun er min helt Unike datter, noe som gjør meg til en heldig og UnikMamma – dermed var bloggnavnet klart!

Jeg hadde kjent på at det var veldig skummelt å skulle begynne å blogge – nå visste jeg at jeg bare MÅTTE. Jeg skal tørre å fortelle min historie i et beskjedent håp om et noe mer nyansert bilde av virkeligheten, enn det som ofte gjenspeiles i samfunnet og kommer til uttrykk i en del etiske medisinske debatter.

Betyr det at alt er supert hele tiden og utfordringene fraværende? Overhode ikke, men jeg har lært meg at å fokusere på det som er positivt og lærerikt, gir meg energi og pågangsmot – alternativet drar meg bare ned. Jeg kan velge å tenke at livet er urettferdig, eller velge å tenke: Hva kan dette lære meg – jeg bestemmer selv hvordan jeg takler livets utfordringer!

Følg gjerne UnikMamma i sosiale media: https://www.facebook.com/UnikMamma/