Hva trenger du?

Jeg har møtt en logoped på neonatal-avdelingen som tok meg i hånden når jeg gråt, så meg oppriktig rørt i øynene – kom ikke med et eneste råd, men sa: «Hva trenger du nå?»

Jeg har møtt en helsesøster som gråt sammen med meg når jeg fortalte om diagnosen og dens konsekvenser, og som senere også delte at hun selv hadde et barn med en diagnose.

Jeg har møtt en barnelege som ringte meg opp igjen en gang jeg hadde tatt kontakt angående en resept, og som ikke la på før han hadde snakket med oss i nesten en halvtime om stedet vi var på ferie, og ivrig delte erfaringer fra samme feriested.

Jeg har vært på ansvarsgruppemøte og hørt på at mannen min og fysioterapeuten diskuterer skismurning i pausen – fordi han visste at dette interesserte mannen min.

Jeg har møtt en assistent i barnehagen som en gang vi snakket om det å være mamma, delte hvor nydelig og rørende det var å se datteren sin avgårde til sitt første ball.

Jeg har møtt en spesialpedagog, som etter å hatt datteren min i flere år i barnehagen, inviterer henne og et annet barn hjem til seg etter skolestart fordi hun er så spent på hvordan det går.

Jeg har møtt assistenter i skolen som flere ganger delte små øyeblikk fra eget liv – der det passet, der det kastet lys over ting vi snakket om.

Jeg har møtt en barneskolelærer som har vært sint sammen med meg over et system som ikke fungerte til beste for hverken datteren min, eller de som skal jobbet der.

Dette er bare noen få av veldig mange opplevelser.

Profesjonell avstand

Er dette proft eller uproft? Når jeg tenker på det jeg har lært på skolebenken som sykepleier og helsesøster er flere av disse tingene et lite stykke utenfor det som blir ansett som å ha en «profesjonell avstand» til de du jobber for.

Som mamma, er det tvert i mot – hvert av disse menneskene har berørt meg på en helt spesiell måte. De er de proffeste menneskene jeg noen gang har møtt. De har sett meg som mamma, sett hva jeg har behov for og turt å vise litt av seg selv, sitt engasjement og følelser på en fin og balansert måte.

Og du, når noen har vist litt mer av seg selv, gitt litt mer enn forventet, møtt meg som menneske og ikke bare en klient – vet du hva?

Jeg får lyst til å være menneske tilbake.
Jeg får lyst til å tenke meg om før jeg kritiserer.
Jeg får lyst til å legge fra meg kamplyst og problemtankegang.
Jeg får lyst til å tenke løsninger, sammen.
Jeg blir takknemlig istedenfor fortvilet.
Jeg får krefter og pågangsmot – istedenfor å se på meg som et offer som må kjempe og sloss.
Viser du meg litt av hvem DU er, så får jeg tillit, trygghet og kjenner at jeg blir sett og møtt, akkurat der jeg er.

Så kjære fagperson, som mamma vil jeg gjerne si deg:

Det er proft vise følelser! Vær i fin kontakt med egne følelser, på den måten ser du mye enklere andres, og kan i mye større grad møte de akkurat der de er – nettopp slik du lærer om kommunikasjon av Søren Kierkegaard:

Men all sann hjelpekunst begynner med en ydmykelse. Hjelperen må først og fremst ydmyke seg under den han vil hjelpe, og derved forstå at det å hjelpe ikke er å herske, men å tjene.

Lykke til – jeg heier på deg<3

href=”http://www.unikmamma.no/wp-content/uploads/2014/06/IMG_6927a.jpg”>Følg gjerne UnikMamma på facebook: https://www.facebook.com/UnikMamma