Våren 1998 ble jeg overraskende plassert ved foten av et høyt, og for meg, uoverkommelig fjell med beskjed om å gå.

Jeg fikk et ganske unøyaktig kart, et klapp på skulderen og informasjon om at det kom til å bli krevende, men at andre hadde gått der før. Jeg fikk også høre at jeg hadde evner og ferdigheter til å klare å komme til toppen, men slik kjentes det ikke! Jeg var totalt uforberedt!

Hva i alle dager var meningen med det?!

Omgivelsene var fremmede, landskapet skremmende, og språket totalt uforståelig. Det første døgnet klarte jeg ikke å gå et eneste skritt. Hvorfor skulle jeg bli «dumpet» i dette fremmede landet? Hva i alle dager var meningen med det?! Joda, jeg hadde planlagt en fin fjelltur hjemme på Sunnmøre, til et sted der jeg var kjent og hadde gått samme turen en gang før. En passelig fin tur, med rolige partier, passelig høyde og fin utsikt. Jeg ville nyte og yte utifra det jeg hadde kondis til – ikke slite og kave mot et mål jeg hverken kunne se eller eller hadde troen på at jeg kunne klare.
Etter å ha grått meg i søvn, våknet jeg dagen etter og kjente at noe var annerledes. Jeg kunne skimte fjellet fremfor meg, og det som igår syntes mørkt, dystert og skremmende, var i dag badet i et fint lys og fargene kom bedre frem. Jeg ble jo fortalt at andre hadde klart det før så jeg tørket snørr og tårer og sa: «Greit, jeg klar!», og jeg tok mitt aller første skritt. Jeg visste ikke hvor det førte meg, men valgte likevel å starte reisen.

Reisen har tatt 17 år. Det har vært en krevende og til tider tøff reise, der jeg har vært uendelig bekymret når jeg har sett tøffe partier ligge rett foran meg. Jeg har flere ganger hatt problemer med å ta et skritt i gangen – har bare stirret mot toppen og tenkt at dit kommer jeg aldri.

Sakte, men sikkert har jeg imidlertid klart å se på alle de små seirene, alle oppturene, hvor mye finere utsikten blir etterhvert som en kommer oppover, kjent på gleden, kjent på hvor givende det er når en kan kjenne at en har jobbet hardt og kommet videre, kjenne at kondisen stiger for hvert skritt. Da jeg klarte å kjenne på dette, kom energien til å komme helt opp til toppen, som viste seg å være Kilimanjaro! For en utsikt! Plutselig kan jeg se verden fra et helt nytt perspektiv! Fra foten av fjellet kjentes alt så utrolig slitsomt og krevende, og jeg tenkte hvorfor??

Når jeg nå speider utover fra Afrikas høyeste fjelltopp, kjenner jeg på takknemlighet over å ha fått utfordringen – hit hadde jeg aldri kommet, om jeg ikke fikk utfordringen rett i fanget og ordre om å gå! Du verden alt jeg har lært! Noen erfaringer har kostet mer enn andre, men når jeg summerer opp, har det verd det!

Historien bak historien

Historien er den første bloggposten jeg noen gang har skrevet, og det kjennes både skummelt og rart å gjøre dette – meg som blogger?! Den hadde jeg ikke sett komme!
Jeg er mamma til en flott jente på 17år som er født med et sjeldent syndrom – hun er min vei til Kilimanjaro!

Idèen om å blogge og formidle mine erfaringer kom «ramlende» over meg en sen kveldstime idet jeg var i ferd med å sovne, men når den kom, ble listen lang over temaer jeg ønsker å skrive om. Jeg ønsker å dele av mine erfaringer både som mamma, men også som helsesøster – hva jeg har lært og hva jeg skulle ønske jeg visste mer om tidligere. Og mest av alt ønsker jeg å ha mange med på reisen videre! Jeg kommer til å fortelle om flotte og gode øyeblikk, men også om ting som har vært eller er krevende. Jeg håper DU vil være med på reisen videre!!
Følg gjerne UnikMamma på facebook: https://www.facebook.com/UnikMamma<a