Etter å ha levd noen år selv og ikke minst gjennom mange samtaler både som helsesøster og samtalepartner, får jeg innblikk i manges liv, både gleder og sorger. Jeg har konkludert med at “helt fantastisk”, er noe en opplever i korte øyeblikk – “bra”, derimot, oppnås mye lettere og oftere! Jeg har sjelden møtt mennesker som over tid har det helt topp på alle områder i livet, men har møtt mange som opplever å ha lengre perioder som er BRA.
Vær deg selv – det kan være viktig for noen!
I fjor høst var jeg «stuck» på Gran Kanari i mange uker med en mann på sykehus og slo ihjel mye tid ved å gå lange turer langs stranden. Det gav varme solstråler og mulighet til å få «luftet vettet». Situasjonen var krevende, fremtiden usikker og tanken på barna mine hjemme i Norge, var noen ganger nesten ikke til å bære.
To damer fanget min oppmerksomhet igjen og igjen. Grunnen var for såvidt åpenbar:
Ekspert på å minimere gleder
Jeg husker enda hva jeg tenkte: “Perfekt?! Her er jo mest skyer – bare såvidt en liten blå flekk på himmelen, det er sur vind, et kaos av unger, pølser, kakao som velter utover, og det kommer til å stinke røyk i hele campingvogna av klærne våre etterpå. Bare å pakke seg avgårde hit var en kjempeutfordring, og når vi endelig er her vil en av ungene tilbake, den andre vil ha mat NÅ og den tredje trenger hjelp til å renne i bakken!
Bekymringspauser
Imens så skjer livet – her og nå.
Vi ser ikke de fine fjellene, det stille vannet, de fine blomstrene, barnelatteren, den fine sangen på radioen, fuglekvitteret, kjenner ikke varmen fra klemmen vi fikk, kjenner ikke de gode smakene fra maten vi spiser. Hele fokuset vårt ligger helt andre steder enn der vi er – og vi går
Hva med storesøster?
Så der ligger jeg og synes utrolig synd på meg selv, og skjemmes over det samtidig. Døra går forsiktig opp og inn kommer mamma – hun lurer på hvordan jeg har det.
Jeg prøver å skjule at jeg har grått, men det er umulig – samtidig er det ikke lett å sette ord på hva jeg føler – jeg er SÅ skamfull!
Likevel får jeg sagt litt og forventer å høre at nå må jeg skjerpe meg.
Et hardt slag for egoet
En slik grå dag hadde feieren bestemt seg for å komme på besøk for å inspisere pipe, feieluker, ovner og brannvarsling. Det ringte på til avtalt tid og jeg åpnet opp i joggebukse, svart hettegenser, grått ansikt og et pistrete hår. Månedene på sofaen hadde ikke akkurat gjort underverk med kroppen, det var med skrekk og gru jeg gjenkjente feieren som den kjekke hyggelige og spreke spinninginstruktøren jeg digget musikken og timene til……….sånn for lenge siden før jeg «smalt i veggen».
Klarte jeg meg?
I nesten fem uker var jeg “stuck” på Gran Kanari i en surrealistisk situasjon med en alvorlig syk mann på sykehus og uten å ane når vi kunne komme hjem. Vi reiste lykkelig og glade avgårde for å være reiseledere for Landsforeningen for Prader Willis syndrom, men endte opp med å stå i vår aller største utfordring noen sinne.
Jeg la ut bilde på facebook og instagram tatt fra flyet like før landing med overskriften:
«It´s going to be tough, but I´ll manage»…. med all verdens ironi bak – ja, særlig tøft å «måtte» være to uker på Gran Kanari i den mørkeste årstida hjemme, liksom!
Men så ble det altså slik; det ble faktisk utrolig tøft, men klarte jeg meg?
Nedtur, men det kunne gått så mye værre
Jeg hadde frem til dette hele tiden klart å holde fokus, ta en dag i gangen og holde humøret oppe – nå ble jeg bare lei meg og ville hjem. Ungdommene våre hjemme er i trygge hender hos besteforeldrene, men de kan ikke erstatte oss og dette tærer på – det er ikke alltid like lett å løse alt bare på telefon.
Alvor og humor på venterommet på intensiv
I fem dager lå mannen min på intensivavdeling på et spansk sykehus på Gran Kanari. 45år gammel trebarnspappa med en stor hjerneblødning. Han har gått fra å sykle hundrevis av mil, deltatt i motbakkeløp og triathlon, til å ligge alvorlig syk og gjennomgå en stor hjerneoperasjon. Den alvorlige situasjonen er smertefull og krevende. Jeg er her sammen med ham, men hjemme har vi tre barn – akkurat nå er hjemme veldig langt unna.
“Pang!” sa det – og livet stoppet opp.
Ikke en blogg om å være UnikMamma denne gangen, men om livet når det er på det tøffeste. Livet stoppet plutselig opp. Jeg står midt i de tøffeste dagene i mitt liv. Jeg må ta et skritt i gangen og bruke alt jeg har for å kunne ta det neste. Takknemlighet, fortvilelse, redsel og glede […]
Om det ikke er umulig – kan det da være mulig??
Super egenskap En av de unike egenskapene til datteren min er at når ho først bestemmer seg for noe, så kjører ho bestemt mot målet. Ho begynner ikke å tvile, nøle, seg seg rundt, sammenligne seg med andre, problematisere, vurdere og sannsynliggjøre. Ho tenker: “Det vil jeg lære/gjøre – så da gjør jeg det som […]
“To som er flinke og ei som er go`”
Hvem er jeg nå? I årene etter jeg fikk datteren min strevde jeg litt med – hvor “hører hun til”, liksom? Hvordan er det egentlig å være mammaen hennes? Hvem er hun i forhold til storesøster og lillebror? Hun passet jo ikke inn i A4-systemet til samfunnet, hun utfordret meg på menneskeverd, livssyn, mening med […]
Hudløs mamma
Henting i barnehagen Jeg er i barnehagen for å hente datteren min. Jeg blir møtt i gangen av henne og assistenten. En klem bytter kinn og jeg får høre små glimt fra dagen hennes, beskjeder overbringes og jeg hjelper henne å ha på klær. Datteren min forteller meg ivrig med tegn og noen få ord, […]
Håndballbildet
Lokalavisen Det var en torsdag, en helt vanlig torsdag. Jeg kom fra jobb, hadde hentet på SFO og plukket opp posten på veien hjem. Vi kom hjem, tok av oss yttertøy, barna lurte på hva vi skulle ha til middag, mens jeg satte meg ned med lokalavisen. Den kommer hver torsdag. Den har lokale nyheter, […]
Le eller gråte?
Behov for vintertransport I høst begynte datteren min på videregående. Hun har i mange år hatt taxi hjemmefra til skolen på vinteren når det er mørk og glatt. Hun sliter med dybdesyn og blir nokså dårlig til å vurdere hvor hun skal sette foten i mørket. Motorikken gjør også at det er lettere å falle […]
“Blir det bedre?”
….spørsmålet kom med skjelvende stemme fra en mamma som kom til en forelesning. En mamma som for noen få år siden opplevde at livet brått ble noe helt annet. I de store tårefylte øynene leste jeg fortvilelse, store bekymringer for fremtiden, håpløshet, men også stor kjærlighet til barnet sitt. «Hva tenker du mest på?» spurte […]
Om proffe fagfolk og følelser og sånt ;-)
Hva trenger du? Jeg har møtt en logoped på neonatal-avdelingen som tok meg i hånden når jeg gråt, så meg oppriktig rørt i øynene – kom ikke med et eneste råd, men sa: «Hva trenger du nå?» Jeg har møtt en helsesøster som gråt sammen med meg når jeg fortalte om diagnosen og dens konsekvenser, […]
