Mange lurer

Dette er et spørsmål mange har stilt meg – jeg velger derfor å skrive litt om det. Jeg kan ikke gi råd om hva andre skal velge, men jeg kan dele min egen erfaring – ofte er det kanskje like nyttig?

Før jeg fikk barn, tenkte jeg at 4-5 var sånn passe. I tillegg skulle de komme tett – jeg ville ha en stor barneflokk, noe jeg syntes virket helt toppers. Etter å ha fått nummer en og oppdaget at der var noe som het bekkenløsning, fant jeg ut at veldig tett, ikke var så lurt.
Så kom altså barn nummer to som viste seg å ha en sjelden diagnose og utviklingshemming. Brått endret ønsket om å ha mange barn – to fikk holde. Oppgaven syntes stor og utfordrende og bare tanken på et barn til, var overveldende og utenkelig.

Familier med hodet over vann

Etterhvert gikk tiden, vi møtte andre familier i samme situasjon, vi så at familiene vokste og, jammen så det ikke ut til at de hadde hodet over vann også. Tanken på flere barn dukket stadig oppigjen og ikke minst tenkte jeg på storesøster – hvordan ville det være for henne å ha søsken å kunne dele det som er vanskelig med?

Fostervannsdiagnostikk

Å få barn er ingen selvfølge, men heldigvis ble det slik at vi ønsket enda et barn, og fikk det. Mange har spurt meg hva jeg tenkte når jeg gikk gravid – var jeg engstelig? Hva med fostervannsdiagnostikk? Dette er store vanskelige spørsmål, men for oss ble det egentlig veldig enkelt:
Når vi først hadde opplevd å få et barn med sjelden diagnose, så vet vi hvor vanskelig det er å finne ut av. Vi vet også at der er utrolig mange diagnoser som er mye sjeldnere enn datteren vår har. En forstervannsprøve vil bare avdekke de aller mest kjente varianter, og vi visste med sikkerhet at vi ville bære frem barnet uansett. Dermed var det egentlig bare å la det «stå til».

Bortsett fra bekkenløsning hele svangerskapet var jeg helt frisk og alt gikk veldig fint. Vi fikk litt tettere oppfølging enn vanlig, noe som var betryggende. Jeg var veldig rolig hele tiden og tenkte at det blir som det blir – vi har taklet mye mer enn vi trodde vi klarte frem til nå, kommer det mer så går det også.

Et barn til

Så kom barn nummer tre: en flott sprek flott gutt og mange ganger har jeg tenkt at hans første år må ha vært et av mine aller lykkeligste år noen sinne! For du verden så fantastisk det var å kunne se hvor enkelt alt er hos et barn som spiser, gråter, ruller, krabber, går, løper, snakker – helt av seg selv! Du verden så bra at jeg fikk muligheten til å oppleve det!
Med storesøster tok jeg veldig mye av dette nesten for gitt. Nå fikk jeg mulighet til å gjenoppleve det og glede meg på en måte jeg aldri ville kunnet uten å ha kjent på hvor krevende dette også kan være.

Godt på flere måter

Jeg så også ganske snart at det å få et søsken til gjorde at jenta mi med diagnose plutselig ble mye større og fikk noen å strekke seg etter. Han nådde henne rakst igjen og kunne etterhvert løpe fra henne og snakke mye tydeligere, men det har aldri plaget henne – nå fikk hun noen å slåss og krangle med, som bare gjorde henne bare godt.
En annen faktor er at mammaen nok dullet mye mindre med henne, hun måtte vente på tur, og ble dermed mye mer selvstendig.
Når jeg idag kan observere storesøster og lillebror veksle kjappe blikk seg i mellom, når ting er vanskelig hjemme, vet jeg med sikkerhet hvor viktig det var at jeg klarte å gi slipp på min frykt for det ukjente og mitt behov for kontroll over fremtiden.
Det å ha søsken som forstår hverandre slik ingen andre gjør, er en utrolig fin ting.

Kjære deg som grubler på hva som er rett for dere – der finnes ingen fasit, ingen tommelfingerregel, ingen oppskrift, ingen mulighet for full kontroll – det er fryktelig irriterende og skummelt – og veldig spennende og gøy, samtidig – det heter LIVET, værsågod 🙂

Følg gjerne UnikMamma på facebook: https://www.facebook.com/UnikMamma