Alvorlig situasjon

I fem dager lå mannen min på intensivavdeling på et spansk sykehus på Gran Kanari. 45år gammel trebarnspappa med en stor hjerneblødning. Han har gått fra å sykle hundrevis av mil, deltatt i motbakkeløp og triathlon, til å ligge alvorlig syk og gjennomgå en stor hjerneoperasjon. Den alvorlige situasjonen er smertefull og krevende. Jeg er her sammen med ham, men hjemme har vi tre barn – akkurat nå er hjemme veldig langt unna.

Spanske visittider

På dette sykehuset er det visittid en time midt på dag og en time på kvelden, ellers får jeg ikke være hos ham. Jeg finner snart ut av at disse tidene ikke alltid er mulig å etterfølge – jeg møter opp, men vet ikke om /når jeg får komme inn. På venterommet er der 10 sitteplasser – som regel er vi godt over 20 som venter. Den lengste ventetiden var på en og en halv time.

Så står vi der langs veggen og venter og venter og venter. Dører går opp og igjen, inne i denne gangen passerer stadig senger fra operasjonsstua og inn og ut av heisene.
En av dagene vi står slik, går heisdøren opp og lege og sykepleier kommer trillende med mannen min – jeg ser at han ikke er våken og at han bruker mer oksygen enn på forrige visitt – hva har skjedd?! De forsvinner like fort inn på avdelingen og igjen står jeg med tusen spørsmål og en stein i magen. Tårene presser på. Jeg må vente i over en halvtime til før jeg blir hentet av tolk og lege – en ubeskrivelig lang halvtime.

Ei skandinavisk krå

Allerede første dagen finner vi som er skandinaver sammen, vi forstår hverandres språk og kan snakke sammen – det gjør godt. To ganger for dag i flere dager står vi slik og snakker sammen om liv, død, sorg og glede. Alle er like spendte, alle har noen de er redde for, alle har noen de er veldig glad i.

Forskjellige kulturer

Grunnen til at vi står er at spanjolene som regel kommer først, og de er mange. En av de andre norske har funnet ut at en og samme pasient vanligvis har besøk av 15-16 personer på hver visitt. Det er ikke lov å være mer enn to i gangen inne, så der er en ivrig organisering av visitteringen.
Og så kyssingen da! Første spanjol setter seg, så kommer neste: et kyss på hvert kinn, så kommer nummer tre: et kyss på hvert kinn til hver av de som har kommet – når person nummer 16 kommer, smeller kyssene i hytt og pine, mens stivbeinte skandinaver blir stående fascinert å humre fra kråa si i gangen.
Et annet muntert avbrudd er at siden vi alle står langs veggen og venter, kommer alltid noen bort i lysbryteren og lyset forsvinner. Det er hver sin gang, men vi trenger ikke å forstå språket til hverandre for å utveksle: «He, he, var det deg idag!».

Dagens “underholdning”

Til slutt går dørene opp og vi får slippe inn – jeg kommenterer en dag til noen som er «nye» at vi er som om en flokk som skal slippe inn til en konsert: alle strømmer inn, spent på hva som er dagens «underholdning»!
For spenningen er stor! Jeg vet ikke hvordan tilstanden er når jeg går inn: Er han våken? Får jeg kontakt? Kjenner han meg igjen? Har han lammelser? Er han på respirator? Bruker han pustemaske? Er han dårligere? Er han bedre? Er han på rommet? Hva skal jeg si til de hjemme idag?
Noen sier at de vil ringe om han blir dårligere, men jeg erfarer etterhvert ut av at det ikke alltid stemmer.
Om noen kunne samlet opp spenningen inne på dette lille venterommet bare iløpet av dagene jeg har venta der, ville vi trolig kunne serve en liten landsby med strøm!

Livet blir mer

Til tross for den manglende informasjonen og den til tider uutholdelige ventinga, er det nesten så jeg kan kjenne på savnet av menneskene jeg møtte der og de fine «møtene» og samtalene vi hadde. Vi bytta på å gråte og å trøste, til tross for at vi ikke engang visste navnene på hverandre.
Et annet poeng er at jo høyere en elsker et menneske, jo høyere blir redselen for et eventuelt tap – jeg er takknemlig for hver eneste sekund i redsel og spenning – jeg ville hatt uendelig mye å tape<3

Nok en gang har jeg fått oppleve at livet kan være uendelig tøft og god – på en og samme tid.
Der finnes alltid flere perspektiv i en situasjon – let etter den, og livet blir mer<3

Følg gjerne UnikMamma på facebook: https://www.facebook.com/UnikMamma