Følelsesmessing bølgedal

«Hvordan skal det gå?» «Når vil hun lære å gå?» «Det kommer til å bli utrolig krevende – tenk når hun begynner på ungdomsskolen da?» «Hun kommer til å være ensom, alene og kanskje bli mobbet» «Tenk deg konfirmasjonstiden da?».
Jeg hadde en av mine følelsesmessige bølgedaler like etter diagnosen var kjent. Mannen min var den heldige «vinneren» av å måtte lytte og prøve å trøste. Oppgaven syntes sikkert ganske så umulig, for etter at jeg hadde kommet med en masse usammenhengende «babbel» gjennom snørr og tårer, kom det ganske enkelt fra han:

«Kanskje skal vi fokusere på barnedåpen først?!»

Der og da satt vi to foreldre i hver sin verdensdel av sorgen. Han fokuserte på her og nå – jeg var laaaaaaangt inn i fremtiden. Det skulle gå mange år før jeg klarte å se hva som var den mest hensiktsmessige måten å tenke på.

Jeg var overmannet av følelser og tankene og bekymringen bare raste avgårde – slik trodde jeg det måtte være. Jeg tenkte at det var helt naturlig å ligge et skritt foran, være forberedt på det som kom til å komme, ha tenkt igjennom alle mulige scenarier og på den måten møte de aller best.
Nå kan jeg riste på hodet av meg selv og hvordan jeg tenkte – der og da tenkte jeg at den mannen har jammen meg ikke mye peiling på hva dette faktisk innebærer!

For hva ser jeg når jeg ser tilbake på alle bekymringene jeg har hatt for datteren min?
Ikke EN ENESTE EN har blitt en realitet!
Har der ikke vært utfordringer og problemer? Så absolutt! Men har noen av dem kommet slik jeg så for meg? Overhode ikke.
Der har absolutt kommet utfordringer som ikke har vært så veldig hyggelige, men de har kommet en og en, og jeg har for det første overlevd, og dessuten lært og blitt sterkere for hver gang!

Tanker vs bekymringer

Så hva gjør jeg idag som er annerledes enn før? Tenker jeg overhodet ikke fremover, men lever kun her og nå?
Idag kan jeg si at jeg bekymrer jeg meg svært lite. Tidligere kunne jeg bli «oppspist innvendig» av bekymringer som: «Hva med egen bolig?» «Hva med personale?» «Vil hun trives alene?» «Vil hun få den oppfølgingen hun trenger?»
Idag skiller jeg mellom å tenke/planlegge, og det å bekymre meg. Jeg sier til meg selv når det kommer en bekymringstanke: Er dette noe jeg kan eller skal/bør gjøre noe med nå? Er det slik at ting bør tas fatt i, så gjør jeg det, eller bestemmer meg for når det skal gjøres – hvis ikke sier jeg til meg selv:

«Bekymring er i beste fall bortkastet – i værste fall skadelig»

Er bekymringen ekstra vanskelig å bli kvitt, bruker jeg noen minutter til å tenke på alt som er bra med datteren min sin situasjon akkurat nå. Har hun det bra? Hvilke bekymringer har jeg hatt tidligere som ikke ble noe av? Hvordan kom vi oss hit vi er nå? Skal jeg bekymre meg for dette akkurat nå?

Dette gir meg alltid gode svar, som snur situasjonen.

Og hva får jeg igjen for denne «jobbingen» med tanker, bekymringer og følelser? Titusen ganger mer glede og energi over det som skjer akkurat her jeg er, akkurat nå!
Er blikket store deler av tiden festet der framme mot alt det som muligens kan skje, kaster jeg bort masse energi og får jeg ikke med meg hverdagens små og store gleder.

Og det er jo akkurat her vi lever, ikke sant?

Et magisk øyeblikk for to år siden når datteren min mottar medalje for deltagelse i motbakkeløp på kommunens høyeste topp……….og jeg som trodde hun bare så vidt ville lære seg å gå! En av mange bortkastede bekymringer;-) Vil man så kan man – det har hun lært meg<3

Følg gjerne UnikMamma på facebook: https://www.facebook.com/UnikMamma