Familietur på fjellet

For en god del år tilbake var vi samlet flere familier på langrennstur. Vi hadde rigget oss til med bål, hoppbake og sitteplasser. Unger føk frem og tilbake, kjørte om kapp på ski og akebrett. Datteren min som trenger ekstra mye hjelp, hadde vi delvis dradd opp der vi satt. Vi prøvde å finne en grei plass for henne å sitte en liten stund før hun ble for kald og en av oss måtte returnere med henne, mens den andre ble igjen med søsknene.

Med evne til å nyte

Midt i alt kaoset hører jeg et tilfreds sukk; en av de andre mødrene sitter med øynene lukket, med ansiktet mot en liten solstråle, et smil om munnen og med en kopp varm kakao mellom hendene; “Akkurat nå er livet heilt perfekt! Kjenn sola da!”.

Å automatisk minimere gleden

Jeg husker enda hva jeg tenkte: “Perfekt?! Her er jo mest skyer – bare såvidt en liten blå flekk på himmelen, det er sur vind, et kaos av unger, pølser, kakao som velter utover, og det kommer til å stinke røyk i hele campingvogna av klærne våre etterpå. Bare å pakke seg avgårde hit var en kjempeutfordring, og når vi endelig er her vil en av ungene tilbake, den andre vil ha mat NÅ og den tredje trenger hjelp til å renne i bakken!
Hun har jo selv unger som fyker rundt her og ser hun virkelig ikke de mørke skyene som truer litt lengre der borte? Nei det skal jaggu meg mer til før jeg snakker perfeksjon: gi meg skyfri og vindstille himmel, knallbra skiføre, passe varm kakao, unger som koser seg og som gjorde det helt fra vi forslo skitur! DA kan jeg kanskje kjenne på det samme!”

Å flytte fokus

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt på denne episoden siden, først med en smule irritasjon – er det mulig liksom?! Senere med undring over evnen til å kunne kose seg noen minutter midt i alt røret.
For hva gjorde jeg? Jo, jeg fant sjelden eller aldri anledninger og øyeblikk der jeg kjente på den følelsen hun så tydelig kjente inni seg. Anledningene var aldri perfekte nok og jeg tenkte alltid, ja, joda dette er kanskje greit – men hvis bare himmelen var blåere, vinden svakere, ungene blidere, kakaoen varmere og mannens skismurning bedre, ja DA! – DA kunne jeg også kanskje kjent på det samme.
Etterhvert har jeg erfart og sett at skal jeg vente på at alt skal bli perfekt, vil jeg komme til å vente i all evighet! Og hva er perfekt da? Finnes det i det hele tatt? Hva med å gjøre det en har og den situasjonen en er i perfekt isteden? Om så bare for noen få deilige minutter?

Automatisk godfølelse

For noen dager siden staket jeg avgårde på langrennski og prøvde å henge på sønnen min i et strålende deilig vær på fjellet. Det var vindstille og jeg kjente solen varmet i ansiktet og automatisk rettet jeg ryggen og sukket høyt; «Aaaahhhhhh» og tenkte «Dette er helt perfekt!».

Betyr det at alt i livet og akkurat den dagen var perfekt? Nei, det er det ikke – flere ting er veldig krevende, men du verden så deilig å slippe den herlige godfølelsen til og blåse den stor og deilig.

Øvelse gjør mester

Dette har jeg faktisk måttet trene på for å klare – denne dagen på fjellet når følelsen nok en gang kom helt av seg selv, måtte jeg smile til meg selv; nå klarer jeg også å nyte akkurat slik som hun gjorde helt automatisk den gangen for mange år siden. Det har vært en spennende reise å flytte fokus og tanker, men du verden så uendelig nyttig og deilig! Det gjør livet SÅ mye bedre og gjør meg også uendelig mye mer motstandsdyktig mot det som livet byr på.

Så kjære deg: ikke vent til alt blir perfekt – den dagen kommer ikke – gjør det beste ut av det du har isteden – lykkelige mennesker har ikke problemfrie liv, men har evnen til å nyte det som faktisk er bra – noen av oss er bare litt “trege i pappen” og må trene ekstra mye;-)

Ønsker du å gjøre endringer i forhold til dette, eller andre ufordringer? Se her:
Samtaler/coaching

Følg gjerne UnikMamma på facebook: https://www.facebook.com/UnikMamma/