Kjære alle sammen: Gratulerer så masse med dagen!! 70 år i fred og frihet – hipp hurra så heldige vi er!!
Aller først vil jeg si tusen takk for tilliten og spørsmålet om å holde årets tale for bygda! Spørsmålet kom heilt uventa og overraskende og jeg måtte tenke meg godt om. Når jeg skal tenke skikkelig, går jeg tur – så etter en lang ettertenksom tur innover Veddemarka og seinere en frisk tur opp på Blåfjell valgte jeg å takke ja til spørsmålet.

Selvfølgelig er dette veldig skummelt også, men mannen min sin spontane reaksjon, gjør at jeg likevel våger; Han sa:
«Æssa, baree si ja – ingen hører etter likevel, så du kan jo si akkurat hva du vil»;-)

Nå ser det likevel ut til å være en del som har tenkt å høre etter, så jeg får bare prøve å gjøre mitt ytterste for ikke å gjøre skam på 17.mai-komitèn;-)

Jeg vil tro at grunnen til at jeg har blitt spurt om å holde tale idag, er at jeg i fjor valgte å dele min historie om noe som mange opplever som krevende og utfordrende.

Jeg er gift og har tre flotte barn. Da vi fikk barn nummer to opplevde vi at alt ikke gikk på skinner og det viste seg at hun er født med en sjelden genvariant som gir henne et sjeldent syndrom og utviklingshemming som heter Prader Willis syndrom.
Der og da var dette en utrolig tøff beskjed å få. Vi ble utfordret som ektepar og familie, på tro, verdier og holdninger og skjønte ganske snart at det livet slik vi hadde sett det for oss, var borte.

Gjennom årene som har gått har det blitt veldig mange erfaringer – en del tøffe, men også utrulig mange flotte opplevelser. Disse ønsker jeg å dele med andre – jeg har et inderlig ønske om å vise at livet kan være utrolig godt, selv om det også er krevende. Jeg ønsker å spre glede, mestring og håp – jeg ønsker et samfunn med plass for alle!
Jeg har derfor publisert en webside, blogg og facebookside, samt holder foredrag for foreldre og fagpersoner, hvor jeg deler erfaringer som ser ut til å være nyttige for mange.
Og siden jeg har muligheten her og nå: takk kjære Langevågera for støtten dere har vist for dette prosjektet – jeg fryktet bygde-dyr og jantelov, men har opplevd det stikk motsatte – jeg kjenner meg ydmyk stolt og glad over å være akkurat herfra!

I maidagene for 17 år siden, så jeg for meg en masse utfordringer og problemer.
Idag ser jeg tilbake med takknemlighet. Dette høres kanskje veldig rart ut – jeg ville i alle fall for en tid tilbake tenkt at, hvordan kan du være takknemlig for alle fridager og arbeidsdager som har gått med til de over 100 møtene som har passert, søknadene, avslagene, klagene, legetimene, tannlegetimene, mennesker som skuffer, bekymringene for søsken og fremtid og utfordringene med å være i arbeid og ikke minst alle skoleferiene som er nesten umulige å sy i sammen .

Vel for meg handler dette om valg – et valg om hva jeg fokuserer på og bruker kreftene mine på. Et valg om å ha et godt liv, istedenfor bitterhet og fortvilelse.

Årene har nemlig ikke bare handlet om alt som har vært vanskelig – det har også handlet om en fantastisk glede over utallige nydelig møter med assistenter, pedagoger, lærere, helsesøstre, fysioterapeuter, logoped og støttekontakter – mennesker som som gjør sitt aller aller beste og mere til – ansatte i Sula kommune som kjennes som «sendt fra oven» – men som bare sier de gjør jobben sin. Kjære vene så mange flotte folk som jobber her i kommuna vår!
Har alle vi har møtt på vår vei vært slik? Nei, men jeg velger selv hvem jeg gir mitt fokus og tar med meg videre.

Jeg hadde i tillegg aldri fått oppleve gleden med å få enda et barn og se hvor fabelaktig det er å ha et barn som utvikler se helt etter boka, som gråter, spiser, kryper og går og snakka helt av seg selv. Dette tok jeg nærmest som en selvfølge før – etter å ha opplevd å ha måttet jobbe virkelig hardt for dette, er det SÅ stort å oppleve hvor enkelt det faktisk kan være.
Vi har også blitt kjent med utrolig mange andre flotte familier i samme situasjon. Her i bygda har vi et EL-innebandylag som dattera mi spiller på og jeg mange ganger har tenkt at vi foreldrene har minst like stort utbytte av som barna våre som spiller der. Mange en problemstilling blir lufta på sidelinja, og hjem går vi med en løsning på utfordringen, eller kanskje bare den gode følelsen av å ikke være alene.

I tillegg bor vi i Norge med vårt barn som trenger en del ekstra – ikke alt går på slik det skal og bør, men du verden hvor heldige vi er i forhold til alle andre land i verden – jeg har møtt foreldre til barn med forskjellige diagnoser fra flere andre land – ingen kan måle seg med Norge, og ja, jeg betaler min skatt med glede.

Jeg mener altså at uansett hva vi står i så har vi et valg. Jeg mener ikke at en skal ignorere urett og alt som er vanskelig, men ting en faktisk ikke kan endre eller gjøre noe med, velger jeg å legge bak meg – jeg har erfart selv at jeg kan kunne gå lenge å gnage på ting jeg faktisk ikke fikk gjort noe som helst med! Det er unyttig og ødeleggende – jeg velger derfor å sette lommelykt og lupe på det som jeg ønsker mer av og det som gir glede, energi og overskudd.
Jeg vil gjerne ha et godt liv, derfor velger jeg takknemlighet.

For 70 år siden tok Norge et valg: bli liggende på rygg etter en fem år lang krig, med
massive ødeleggelser for både folk og land. Byer og tettsted hadde blitt bomba, mange var sendt på flukt, i fangeleirer, såra eller drept – Norge valgte å brette opp ermene og bygge opp landet på nytt – et land som idag er at av verdens beste land å bo i.

Da Neslon Mandela gikk ut av fengselet på Robben Island i 1990 hadde han utrolig mange grunner til å ligge knekt etter 27år i fangenskap, istedet valgte han å legge igjen bitterheten og hatet på innsiden av fengselet – han visste at han aldri ville bli fri hvis ikke. Mandela gikk ut av portene og jobbet resten av livet for fred, frihet og menneskerettigheter.

Når jeg tenker på dette er jeg ganske så overbevist om at hverken Norge eller Mandela kom så langt på tross av det de opplevde, men kanskje på grunn av det som skjedde. De valgte å bruke det de hadde opplevd som mektige drivkrefter til noe større.
De valgte å fokusere på det de hadde – ikke det de hadde mista.

Kanskje skal vi i større grad våge å se på det som er veldig vanskelig, ikke bare som det, men som en mulighet til se enda mer av hva livet har?
Jeg har «forsket» litt på dette og sett meg litt til høgre og venstre. Hva er fellesnevneren for personer som jeg oppfatter å være fornøyd, takknemlig og glade i livet?
Jo, nesten samtlige har faktisk opplevd tøffe, krevende og vanskelige ting.

Ingen av foreldrene på helsestasjonen er så takknemlig for hver eneste vaksine jeg setter på barna deres, som de som har sett hva sykdommene jeg vaksinerer mot har gjort med egne barn eller slektninger i hjemlandet sitt.

Ingen andre er mammaer er så takknemlige for å få jobbe og tjene egne penger, som de som kommer fra land der, de kvinner ikke får lov å jobbe.

Ingen er så takknemlige for hver eneste dugnadstime, kakebakingoppdrag, og kjøringer til aktiviteter, som de som har opplevd å miste et av barna sine.

Det er vel gjerne slik at:
For å forstå fred, må en ha opplevd krig
For å forstå frihet, må en ha opplevd fangenskap
For å ha kunne oppleve inderlig glede, må en ha opplevd sorg.

Hva gjør du med det du har opplevd i livet?
Etter både å ha levd noen år og ikke minst i jobben min som sykepleier og helsesøster, har jeg møtt og snakket med mange mennesker om vanskelige ting. Utifra statistikker og erfaringer så vet jeg at blant alle dere som står her idag, har de aller fleste opplevd tøffe ting de aller helst skulle vært foruten. Og nei, det er faktisk ikke slik at naboen nødvendigvis har det så mye enklere og bedre her i livet;-)
Hva gjør du med det du har opplevd? Hvordan velger du å se på det? Ja du har faktisk et valg.

Og for all del: det å ta seg tid til å sørge og kjenne på det som er vanskelig i livet er normalt og viktig, men i hvor stor grad det skal ta all plass hele tiden hele livet, det bestemmer du.

Så hvordan starter en da når en kjenner at en gjerne kunne tenkt seg å se litt annerledes på livet? Det er jo ikke slik at en kan gå fra å være veldig fortvilet og oppgitt, til sånn passe fornøyd og tilfreds på en-to-tre!

For meg har to ting vært helt avgjørende for å være der jeg er idag:
det ene er naturen, det andre er takknemlighet for det jeg faktisk har.

Jeg har filosofert litt over hva som er grunnen til at jeg like etter diagnosen til datteren min ble kjent, ble helt klar på at skulle jeg takle denne situasjonen var jeg nødt til å bevege meg og komme meg ut og få luft!
Kanskje er det noe som ligger i oss mennesker, for jeg opplever ofte å treffe mennesker på fjellet som bruker det helt bevisst for å takle tøffe livssituasjoner. Og vi er vel gjerne skapt som en del av naturen og at det å tilbringe tid der er rett og slett er det som er aller best for oss.

Ellers vil jeg si at tidlig hjernevask også er veldig effektivt!
Det har seg nemlig slik at i fjerde, femte og sjette klasse på Molværskulen, hadde jeg en lærer som var over gjennomsnittet friluftsinteressert. Han hadde en nesten umulig oppgave som selvutnevnt personlig trener for 23 jenter og gutter – noen litt sånn spretne og spreke, noen sånn helt midt på treet, og noen som kjente at dette lå langt utenfor deres interessefelt.
Jeg tror ikke jeg hadde han i en eneste time, det være seg norsk, matte, o-fag eller gym, hvor han ikke klarte å presse inn en eller annen fantastisk opplevelse fra naturen og fjellet.
Vi sang sanger om naturen og Norge og fedreland, lærte å pakke tursekk og lese kart. Han lærte meg hvordan jeg puster når jeg skal crawle, og hvordan jeg plasserer skiene i forhold til hverandre for å svinge eller gjøre nedslag etter et hopp.
En gang tok han med hele klassen opp på Gamlestølen på langrennstur helt alene, bare for å dele den store gleden han selv hadde ved å bevege seg ute.
Jeg kan ikke huske om han sa det slik, men han viste det med hele seg:
Naturen og frisk luft hjelper mot alt!
Vi var nok mange i klassen som ikke helt delte fasinasjonen den gangen, men hjernevasken funka; Når livet har stormet som verst, har det kommet et helt automatisk behov for å komme meg ut.

Idag bruker jeg naturen for å ha det bra. Jeg kan trene inne på vinteren, men går det for lang tid uten frisk luft blir jeg sur og grinete. Og kommer jeg meg ikke ut selv, er mannen min flink til å jage meg ut – han vet jeg kommer blidere hjem igjen.
Mange ganger kjenner jeg på utfordringer jeg skulle ønske jeg slapp og jeg klarer ikke helt å se hvordan jeg skal løse de – etter en tur på Sulafjellet, rundt Lysløypa eller innover Veddemarka kjennes alltid ting annerledes og mye enklere!

I tillegg til naturen, er takknemlighet en veldig viktig «medisin» for meg.

For noen år siden begynte jeg å lese historier og forskning på hvordan en fokuserer på ting i livet og på det med takknemlighet.
Historiene tirret nysgjerrigheten og jeg begynte hver kveld finne tre ting jeg var takknemlig for – i begynnelsen ble jeg liggende lenge før jeg klarte å komme helt til tre. Etter en stund kom de letterer og lettere, senere ble tre alt for lite! Og jammen steg ikke humøret i samme slengen!
Jeg skjønte ikke sammenhengen da, men senere har jeg lært hva som skjer i hjernen og kroppen når en er takknemlig og gleder seg over ting. Det blir sendt ut masse positive signalstoffer som rett og slett gjør livet gladere. Det motsatte skjer når en er sur og bitter: en masse negative signaler blir sendt rundt og en blir bare enda surere og bitrere.

Jeg er veldig heldig siden jeg i tillegg til de psykologiske effektene har en klar «adresse» for min takknemlighet – det gir innhold, mening og retning. Men selv uten adresse har trening i takknemlighet stor effekt – dette er beskrevet og forsket mye på i nevropsykologien.

For å hjelpe deg litt på vei om du sliter med å komme på noe når du legger deg i kveld:
alle vi som bor i Langevågen har tak over hodet, mat på bordet og rent vann – disse tre tingene er selvfølgeligheter for oss – du kan stå opp til knærne med utfordringer, likevel vil hundrevis av millioner mennesker misunne deg – begynn der.

Kjære alle sammen, idag feira vi 17.mai og i 70 år har vi kunnet feire i fred og frihet og i en velstand som de færreste av oss klare å fatte og forstå.
Her på vår lille plett har vi i tillegg en natur rundt oss som turister betaler skyhøye priser for å se og oppleve. Ser vi det? Setter vi pris på det? Benytter vi oss av det?
I fare for å bli tatt for å stjele poenger fra andre, vil jeg bare si et dette hadde jeg skrevet før jeg var så heldig å høre på Per Fugeli i byen på tirsdag.

Jeg mener jeg nemlig at vi bor midt i et gedigent apotek:
Naturen gir smertelindring, sovemedisin,og antidepressiva. Det styrka immunforsvaret og øka lungekapasiteten – og hjertekapasiteten.
Trenger du ro og fred: gå en tur innover Veddmarka eller utover mot Eltrane
trenger du «å lufte vettet»: gå en tur en dag i vinden, kjør en tur med båt ut på fjorden, eller ta en deilig sykkeltur
trenger du å gråte, gå en tur i regnet.
Trenger du mestringsfølelse og oversikt: gå en tur oppover til Blåfjell, Grøthornet, Vardane, eller Svanshornet.
Klarer du ikke å gå: Kjør en tur opp på kommen eller ut på Sandvika og nyt en deilig solnedgang. Sett deg på altanen og se på det flotte fjellet vårt eller utover sjøen og smil mens du gjør det:-)

Og for alle del når du er ute: se deg rundt, lytt til lydene og kjenn på luktene – dette gir kroppen masse flotte signalstoff som gjør deg veldig godt.

Folkens: vi har utrolig mye å være takknemlig for, ser du det og kjenner på det er det flott, gjør du det ikke, så vit at du kan gjøre noe med det selv!

Livet kan være utrolig krevende, men likevel utrolig fint, samtidig – du velger!
Gratulerer nok en gang med nok en flott 17.mai og lykke til med å ha et takknemlig liv i Naturens apotek – Takk for meg.

Følg gjerne UnikMamma på facebook: https://www.facebook.com/UnikMamma