Foreldre på 70 og 80-tallet

Jeg tror ikke jeg bommer mye når jeg sier at foreldrene mine var med på to skolearrangement på kveldstid iløpet av 9 år i grunnskolen. Der var foreldrekonferanser i tillegg, men trolig en gang/år. Jeg var heldig og hadde en far som var lærer og en mor som syntes matematikk var gøy, men leksene gjorde vi selv, uten å bli hørt i lesing og gangetabeller. Fritidsaktivitetene møtte vi opp på alene – om ikke foreldrene var ledere, var de i liten grad involvert. I tillegg husker jeg at mange hadde mødre enten var hjemmeværende eller jobbet deltid.

Hvordan er dette idag?

Vel – en ganske annen virkelighet: begge jobber, kravene om oppfølging fra skolen er stort sett daglig innvolvering i lekser, flere kontaktmøter, inforskriv, kakebaking, innsamlinger til skoleturer, skolearrangement osv. Det samme gjelder fritidsaktivitetene – også her en foreldre-engasjementet mye større en tidligere med dugnader, kakebaking og foreldremøter. For all del: det er veldig hyggelig å være involvert i barnas liv – vi blir bedre kjent med både barna våre, vennene og andre foreldre.

Når en da har flere barn å følge opp – døgnet har bare 24 timer og man plusser på en barn med diagnose/ funksjonsnedsettelse – hva skjer da?

Som foreldre på TOPP(idretts)nivå har man to muligheter:

Jobbe til man stuper, eller bli RÅGOD på prioritering!

Jeg er litt «treg i oppfattelsen» og har gått hele veien fra å skulle klare alt som alle andre foreldre klarte, i tillegg til å skulle klare: ansvarsgruppemøter, ekstra samarbeidsmøter, barnelegetimer, ekstra tannlegetimer, søknader, klager, nye søknader, i mange perioder daglig kommunikasjon med skolen, tilrettelegging og ombygging i hjemmet, passe på at datteren min aldri er hjemme alene, følge henne på alle aktiviteter (selv om hun nå er 16år), en del ekstra legetimer pga skader/fall, vanskelig å vurdere symptomer, tilrettelegge for at hun får trent – selv på julaften, finne nye støttekontakter, veilede disse, bekymre meg over fremtiden hennes, kompensere for all tidsbruken med henne og ta igjen noe av det tapte med søsknene.

Og på toppen av det hele: i mine øyne var det jeg gjorde aldri bra nok!

Det endte som det måtte: rett på trynet!

Men jeg lærte – etter langt om lenge har jeg nå funnet en del verktøy til hvordan mestre et krevende liv på en, for meg, bra måte.

Hva gjør jeg annerledes nå?

• Jeg tenker konstruktive tanker om fremtiden og ser for meg alt som kan bli helt fint – bekymringer er utrolig slitsomme og det vil aldri bli slik jeg frykter likevel. Her har jeg spart MYE energi!
• Jeg tenker: hva kan jeg lære ved å være i min situasjon? Offerrollen har jeg lagt bak meg.
• Jeg gjør det jeg trenger først, da klarer jeg mer av det jeg må.
• Jeg tørr litt oftere å spørre om hjelp – en god del igjen her, men trener;-) Har lært at noen faktisk blir glad for å bli spurt.
• Jeg melder meg ikke lenger først til alle mulige frivillige kakebakinger og dugnadsinnsatser.
• Jeg fokuserer på alt jeg får til – ikke det jeg ikke rekker.
• Jeg sier til meg selv at jeg er BRA NOK!
• Restitusjon er superviktig når en presterer på TOPPnivå! Jeg trenger nok søvn og hvile for å fungere godt – det kan bety at jeg går glipp av enkelte ting som også er hyggelig, men jeg får mye mer glede i livet ellers ved å være så uthvilt som mulig.
• Jeg leter etter GULL og GODfølelse hver dag.

Denne skyggefulle dagen fant jeg GULL og slik kan jeg velge hvor jeg fester blikket i livet også.

Min utfordring til deg idag:

ønsker du å løpe til du stuper, eller ønsker du ha å ha det så bra som det er mulig, selv om livet er krevende?
Hva trenger DU for å prestere på TOPPnivå?
Hva er viktig for DEG?
Hva kan du VELGE BORT?
Hva gjør deg GLAD?
Hva gir deg ENERGI?
Er dette egoisme? Nei, dette er livsviktig for å kunne hente energi til utfordringene – og så blir jo livet SÅ mye gøyere!

Klar, ferdig GÅ – ut å jakte på DIN godfølelse – du har ikke «råd» til å la være!!

Følg gjerne UnikMamma på facebook: https://www.facebook.com/UnikMamma