Vi hadde akkurat fått vite at datter nummer to hadde en diagnose som ville endre resten av livet vårt. Storesøster var snart 3 år og jeg skjønte med en gang at dette ville snu livet også for henne. Jeg gråt det første døgnet og kjente på en enorm utilstrekkelighet overfor storesøster – Hvordan bli en god nok mamma for henne? Tankene mine gikk nemlig raskt tilbake til 11 års dagen min.

En annerledes bursdag

Jeg ligger under dyna og tenker på dagen som har vært – klumpen i halsen er stor og vond og tårene bare renner. Dagen jeg hadde gleda meg sånn til ble ikke slik jeg ønska meg. Jeg ville ha besøk av søskenbarn, tanter og onkler – isteden ble det bare oss i familien og besteforeldre. Jeg er lei meg for at det var så få gjester og at det ble litt færre gaver, men aller mest kjenner jeg på en enorm skyldfølelse av at jeg bryr meg om DET!
I etasjen over ligger søsteren min som er bare knappe året yngre enn meg. Hun har mistet det lange fine håret sitt, er alvorlig syk av kreft, har permisjon fra sykehuset med lavt immunforsvar og må skjermes. Tenk at jeg kan være så egoistisk å tenke at jeg fikk litt færre gaver!

Tøffe tider

Månedene som har gått har vært krevende. Vi gikk i samme klasse på skolen, nå har pulten stått tom lenge. Både hun og foreldrene mine er mye av tiden i Trondheim – jeg og lillesøster blir passet av farmor hjemme.
På vei hjem fra skolen handler jeg det vi trenger, siden farmor er dårlig til beins. Fortsatt husker jeg den ene dagen jeg satte fra meg handleposen på kjøkkenbordet hjemme og sa: «Idag var det ingen som spurte hvordan det var med søsteren min!» SÅ deilig!
Det var slitsomt å være 10/11 år og familiens «nyhetsbyrå» – hyggelig at så mange brydde seg, men å stadig skulle svare på hvordan søsteren min hadde det, gjorde noe med meg – de spurte ikke hvordan det var med meg.

Ei god mamma

Så der ligger jeg og synes utrolig synd på meg selv, og skjemmes over det samtidig. Døra går forsiktig opp og inn kommer mamma – hun lurer på hvordan jeg har det.
Jeg prøver å skjule at jeg har grått, men det er umulig – samtidig er det ikke lett å sette ord på hva jeg føler – jeg er SÅ skamfull!
Likevel får jeg sagt litt og forventer å høre at nå må jeg skjerpe meg.
Mamma sier ikke det – hun sier at hun forstår at jeg er lei meg og at det er helt greit at jeg kjenner det slik – for en lettelse!
Situasjonen er akkurat den samme som den var for noen minutter siden, men likevel er følelsen totalt forandret: jeg «får lov» å kjenne på det jeg føler og noen forstår meg!

Vår “jobb” som foreldre

Kanskje er dette noe av det viktigste vi som foreldre kan gjøre: å gi barna lov til å kjenne på det de kjenner på, ikke bortforklare, diskutere eller avfeie fordi det vi egentlig kjenner på er at når barnet vårt har det vanskelig, har vi ikke gjort en bra nok jobb som foreldre.

Vår «jobb» er nemlig ikke at barn skal ha det bra hele tiden, men heller å hjelpe de til å vite at følelser ikke er farlige og å gjøre de istand til å møte livet, selv om det kan være veldig vanskelig av og til.

En blogg dedikert til ei god mamma og ei «lillesøster» som idag er frisk, er en dyktig barnesykepleier og jobber blant annet med kreftsyke barn<3.

Følg gjerne UnikMamma på facebook: https://www.facebook.com/UnikMamma/