Ikke en blogg om å være UnikMamma denne gangen, men om livet når det er på det tøffeste.

Livet stoppet plutselig opp.

Jeg står midt i de tøffeste dagene i mitt liv. Jeg må ta et skritt i gangen og bruke alt jeg har for å kunne ta det neste. Takknemlighet, fortvilelse, redsel og glede bytter plass fra minutt til minutt. Ting langt der fremme har ingen betydning, akkurat nå gjelder kun de nærmeste timene.

Tur sammen som reiseledere

For litt over en uke siden reiste jeg og mannen min til Gran Kanari for å være reiseledere for Landsforeningen for Prader Willis syndrom. Vi fikk forespørselen for et år siden har har sammen jobbet med logistikk, bestilling, påmelding, program m.m. Turen var organisert med 30 stk første uka og 40 stk andre uka. Mye arbeid, men hyggelig å jobbe sammen. Vi visste på forhånd at vi nok ble en del opptatt mens vi var her, men så også dette som en gylden mulighet til å gjøre noe sammen i varme deilige omgivelser.

Bare litt hodepine

Dagen etter vi kom ned fikk mannen min hodepine, noe han ikke er vant med, men etter et stygt fall på birken i august med hjernerystelse og bevisstløshet, var vi forberedt på ettervirkninger. Vi så dette i sammenheng og da det hadde vart noen dager litt på og av, tenkte vi det kunne være migrene. Vi ringte etterhvert fastlege hjemme som selvsagt ikke ville stille diagnose pr telefon, men syntes ikke vi var på ville veier. Han anbefalte imidlertid legebesøk her. Det gjorde vi og ble sendt videre til sykehus. De var grundige og etter noen timer kom diagnosen:
En stor hjerneblødning som må opereres straks, her på Gran Kanari.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt:

«Stor hjerneblødning – han er bare 45 år – vi har tre barn som trenger pappaen sin!».

Operasjonen var uventet lang, men har gått fint ifølge legene, og allerede samme dag fikk vi snakke sammen og hele kroppen ser ut til å fungere. Det har gått opp og ned siste dagene, og som sykepleier vet jeg så inderlig vel hva en stor hjerneoperasjon kan bety.

Akkurat her, akkurat nå

Når jeg nå står akkurat her er jeg glad for alle årene jeg har hatt som sykepleier på intensiv og utallige ferieturer til Spania – det gjør dette litt mindre skremmende.
Jeg er også faktisk takknemlig for at livet ikke har vært bare enkelt til nå, jeg er sinnsykt glad for alle tøffe tak som har vært – det høres kanskje utrolig rart ut, men det har gitt meg muskler til å ta også dette. Jeg bruker alle verktøy jeg har delt med dere i blogger og foredrag; jeg spiser, selv om jeg ikke har matlyst, jeg drikker vann fordi jeg trenger det, jeg er ute i frisk luft, jeg går ned til stranden for å høre bølgene og kunne la tårene renne i fred og ro, og ser jeg noe morsomt på facebook, eller noe fint i naturen så gleder jeg meg over det.

Jeg vet hva jeg trenger, for å klare det jeg må.

Skulle jeg ønske at jeg kunne ligge under en parasoll med en god bok og slippe den store klumpen i magen? Absolutt, men situasjonen er som den er, jeg kan ikke endre den – det eneste jeg kan styre er hvordan jeg selv takler den, noe jeg er utrolig glad for å ha oppdaget de siste årene.

Mitt mantra de siste dagene har vært:

«Som dagen din er, skal din styrke være» – det sier jeg til meg selv igjen og igjen – tror jeg på det, vet jeg at jeg ikke får mer enn jeg tåler og at jeg vil tåle det jeg får.

Livet er uendelig tøft akkurat nå – jeg er trygg og livredd på en og samme tid, men også dette skal jeg klare!

Følg gjerne UnikMamma på facebook: https://www.facebook.com/UnikMamma