Drømmebilde

Sol, strand, bølger, blå himmel – et drømmebilde for frosne nordboere. Jeg gikk der i går, men ikke fordi jeg hadde lyst – jeg ville mye heller ligge i senga, være lei meg og ikke gjøre noe som helst!

Bakgrunn

Til dere som ikke har lest bloggene mine før; jeg befinner meg på Gran Kanari akkurat nå. For tre uker siden ble mannen min innlagt på sykehus her og ble operert for en stor hjerneblødning. Det har vært utrolig tøft og krevende. Slik situasjonen er nå, skulle vi egentlig bare vært kjempeglad og lykkelige, for mannen min er skrevet ut og ser ut til å bli helt frisk – fantastisk.

Det som ikke er så greit, er at etter en slik operasjon kan en ikke fly på en stund, og med resten av familien hjemme, blir dette derfor en smule krevende. Vi aner ikke når han kan fly, men er på sykehuset en-to ganger i uka for å sjekke – spenningen stiger for hver gang: Kan han fly nå?

Skikkelig nedtur

I forgårs måtte vi bytte hotell, der vi hadde bodd den siste tiden var fullbooket videre, så vi måtte flytte til hotell nummer fire i rekka for meg! Det ble mildt sagt en nedtur. Fra nydelige rolige omgivelser «litt ute på landet» med gangavstand til sykehuset, og papegøyer i trærne, ble vi nå plassert på et hotell midt i Playa Del Ingles, langt fra sjøen, midt i støyende trafikk og veiarbeid, med kakerlakker og dårligere standard på alle måter.
Vi fikk samtidig også beskjed om enda en uke til her nede – da kom hjemlengselen med et brak. Jeg var rett og slett drittlei!

Jeg hadde frem til dette hele tiden klart å holde fokus, ta en dag i gangen og holde humøret oppe – nå ble jeg bare lei meg og ville hjem. Ungdommene våre hjemme er i trygge hender hos besteforeldrene, men de kan ikke erstatte oss og dette tærer på – det er ikke alltid like lett å løse alt bare på telefon.
Tyngre og tyngre blir det å ringe etter kontrollene for å si: vi kommer ikke hjem nå heller. I morga har vi vært her i fire uker, og aner ikke når vi kommer hjem.
Situasjonen er selvsagt veldig spesiell og at en kan bli lei og fortvilet innimellom er jo fullt forståelig. Men jeg vet med meg selv at selv om det er greit å kjenne på det, så blir ikke dagen min særlig bra av bare å kjenne på det som er krevende.
Derfor tvang jeg meg på tur i går – jeg har sagt det før og sier det igjen:

Er du sur – gå en tur!

Så gjorde vi det, gikk i flere timer, spiste litt lunsj på en koselig italiensk restaurant i Maspalomas, gikk videre forbi hotellet vi bodde på når vi kom hit, forbi legekontoret vi først var på, før vi ruslet tilbake til hotellet vårt.
Vi var borte i over fem timer, og humøret var betraktelig bedre når jeg kom tilbake enn når jeg gikk – ikke fordi jeg døyva eller fortrengte det jeg kjente på – jeg lot det bare ikke få gro seg større enn det var, og gav heller plass til det som var bra:
jeg fikk masse frisk luft og sola meg – kommer til å være superbrun og fin til jul!
Men viktigst av alt:

Jeg fikk gå 1,6 mil sammen med mannen min som jeg frykta jeg kunne mista for bare litt siden.
Så er det fortsatt like langt til barna våre hjemme, men vi har faktisk hverandre bare noen tastetrykk unna – det kunne gått så mye værre.

Følg gjerne UnikMamma på facebook: https://www.facebook.com/UnikMamma