En annerledes fremtid

Et nytt fremtidsbilde måtte skapes da jeg fikk vite at datteren min hadde en sjelden diagnose og utviklingshemming. Og du verden så mye fantasi jeg klarte å hente frem på alt som kom til å bli utfordrende; det motoriske, det mentale, det sosiale og ikke minst muligheten til å bli selvstendig. Jeg så for meg at hun kom til å bli veldig avhengig av oss som foreldre, siden jeg skjønte at hun på mange måter ikke ble voksen på samme måte som søskena. Det gjorde at jeg både kjente meg ”fanget”, samtidig med at jeg funderte på hvordan det ville påvirke selvfølelsen hennes å ikke kunne bli helt selvstendig.

Bekymring som motivasjon

Idag er jeg veldig glad for at jeg var bekymra – fordi det fikk meg til å gjøre noe med det.
Var det enkelt å overlate henne til mannen og gå tur når hun var bitteliten?
Tillate at tante passet henne en natt når hun var bare noen måneder gammel?
Levere henne i barnehagen til ”fremmede”?
Stole på at de på skolen klarte å forstå henne slik vi gjorde, eller sende henne ut med støttekontakten?
Det var det jammen meg ikke!
Jeg hadde en sterk morsfølelse i magen som sa at det var jeg som forstod henne og at hun burde være sammen med meg hele tiden. Oppe i hodet svirret det imidlertid noen klare tanker om at jeg var nødt til å slippe taket litt, både for min egen del, men faktisk også for hennes del! Skulle hun henge i mine ”skjørtekanter”, ville hun faktisk ikke få mulighet til å kunne kjenne på selvstendighet og få bygge egen selvtillit.

Følelser i kø

Akkurat nå befinner jeg meg på Gran Kanari som reiseleder for en gruppe voksne med samme syndrom som datteren min, samtidig med at hun er på folkehøyskoletur til Israel, noe som kjennes helt uvirkelig! I tillegg kjenner jeg på; enorm glede at hun får oppleve et så innholdsrikt land, spenning over om alt skal gå fint, og ikke minst en fantastisk deilig følelse av stolthet over både henne som våger, men også over meg selv som har latt henne få gå veien og har vært med på å gjøre henne i stand til det.

Barnet vokser hos andre også

Kanskje er du mor eller far til et barn med flere utfordringer enn andre barn? Kjenner du på en stor beskyttertrang – at bare du vet best? Frykter du at der ikke skal være noen som er like bra som deg i barnehagen, skolen eller avlastningen? Samtidig som du er redd du aldri skal få være litt fri?
Til deg vil jeg bare si: INGEN kan noen gang erstatte DEG! Men svært mange er mer enn bra nok til å bidra til at barnet ditt får mulighet til å vokse i selvstendighet og selvtillit. Men vær forberedt; du vil muligens, som jeg, oppdage at opptil flere faktisk vil være BEDRE enn deg. Barnet vårt vokser nemlig ekstra mye hos andre. Velg da å tenke at dette er en gave du gir barnet ditt, og legg egen selvfølelse til side!
Vi vil jo alltid det beste for barna våre, men noen ganger roter morsfølelsen og selvfølelsen det litt til for oss.

Utrolig følelse

Kanskje er det du som om noen år sitter under en palme, flere tidssoner fra barnet ditt, og tenker:
”Du verden så glad jeg er for at jeg våga, selv om jeg var redd! At jeg ikke bare så begrensningene i diagnosen, men valgt alle mulighetene også!”
Samtidig med at barnet ditt rir på en kamel i ørkenen sammen med andre ungdommer. Uvirkelig, kanskje? Vel, det er det faktisk for meg også, men bilder og meldinger tyder på at det er sant.

“Kjære deg, det KAN gå bedre enn du frykter!
Jeg unner deg stoltheten og friheten,
og barnet ditt selvfølelsen og gleden – lykke til!”

Følg UnikMama på facebook UnikMamma