Hvem er jeg nå?

I årene etter jeg fikk datteren min strevde jeg litt med – hvor “hører hun til”, liksom? Hvordan er det egentlig å være mammaen hennes? Hvem er hun i forhold til storesøster og lillebror? Hun passet jo ikke inn i A4-systemet til samfunnet, hun utfordret meg på menneskeverd, livssyn, mening med livet, tro og tanker om fremtiden. Jeg var uten tvil utrolig glad i henne, men nå måtte jeg ta stilling til ting jeg aldri hadde gjort før.
Veien til å finne et nytt balansepunkt har blant annet vært gjennom møte med andre foreldre, enten direkte eller gjennom historier jeg har lest/hørt i media.

Et godt møte

Et av møtene som har gjort et varmt inntrykk på meg er et møte med en mamma, som frem til nå, trolig ikke vet selv.
Jeg var på en styremøtehelg i Oslo sammen med flere andre foreldre. Jeg var med i styret i Landsforeningen for Prader Willis syndrom i åtte år, en gang i året møttes vi og de som var likemenn rundt omkring i landet. Vi var denne helgen på en slik samling i Oslo og skulle ut å spise. Jeg gikk sammen med en mamma som var likemann, hun har en sønn som er noen år eldre enn min datter, vi snakket sammen om gleder og utfordringer og hvordan det er å være mamma til et barn med diagnose.
Jeg har fra første dag vært litt bevisst på hvem jeg “låner øret mitt til” når det gjelder dette – denne damen har alltid en varm og god måte å omtale sønnen sin på, tenker løsninger og har godt humør.
Vi rusler nedover Grensen og idet vi passerer Stortorget og inngangen til Glassmagasinet sier hun:
“Når jeg tenker på sønnen min og de andre barna mine, tenker jeg alltid på den sangen “Lille måltrost”, er ikke den fin?”  – “Eehhh joda, men hva mener du?”, versene kom liksom ikke ramlende inn i bevisstheten sånn helt uten videre;-)
«Jo jeg tenker på det ene verset der:

“Jeg har tre som er flinke og en som er god” – da blir jeg så glad –  for akkurat sånn er det, synes jeg!”

Jeg husker jeg fikk tårer i øynene og ble varm inni meg og senere har denne korte lille episoden gitt meg et smil om munnen mange ganger. Dessverre har jeg aldri takket henne – før nå – og hva er vel bedre enn å gjøre det her slik andre også får høre:

Takk

Tusen takk for at du delte denne lille, varme, gode mammafølelsen med meg den gangen – sammen med det varme smilet og gode blikket ditt når du sa det, har dette blitt en opplevelse jeg aldri glemmer<3

dele liv

Det er ikke sikkert at akkurat dette gir gjenklang i deg, vi er jo så forskjellige. Likevel vil jeg tro du kjenner deg igjen i gleden med å møte et menneske som gjør at du kjenner deg forstått og som gjør at dere kan se på en utfordring sammen, på samme måte. Nettopp slike små og store opplevelser gjennom årene gjør at jeg også velger å dele gjennom blogger og foredrag.
Jeg er ikke spesiell eller unik, men har har stor tro på at å dele liv med hverandre utgjør en forskjell – fordi jeg har opplevd det selv.

Våg å dele tanker å følelser – det kan bety mer enn du tror.

Følg gjerne UnikMamma på facebook: https://www.facebook.com/UnikMamma