Utilstrekkelighet

Noe av det første jeg tenkte på når diagnosen var et faktum, var: Hva med storesøster? Hvordan skal vi kunne klare å håndtere dette og samtidig gi henne det hun trenger? Hvordan vil livet hennes bli? Hvordan skal vi klare å «se» henne? Dette kjentes tyngre å bære enn noe annet – før hadde jeg tenkt at jeg sikkert var en sånn passe Ok mamma – nå jeg kjente på en endeløs utilstrekkelighet.

Lyse idèer

I dagene som fulgte fikk jeg likevel noen klare ideer om hva som var viktig: jeg visste at om en kort tid nå er det 17.mai – en festdag hvor hele bygden møtes. Jeg visste at vi måtte gjøre noen grep, slik at denne dagen ble akkurat det den skal bli for en jente på snart tre år: masse latter, glede, is og pølser i lange baner.
Det ante meg nemlig at om dette var første dagen vi var «ute blant folk» etter diagnosen ble kjent, ville den være preget av alvorlige samtaler, personer som lurer på hvordan det går, hvordan den lille babyen hadde det og så ut, hva vi visste og hvordan vi hadde det.

Jeg så for meg storesøster stå på siden pyntet og fin i nydelig bunad og med et «se-så-fin-jeg-er”-glitter i øynene, mens alle voksnes blikk og neser var vendt ned i vogna til lillesøster.
En lillesøster som bare sov og ikke brydde seg noen verdens ting om noen så på henne eller ikke.

Vi bestemte oss derfor for å kjøre en ganske så intensiv runde der vi møtte venner og bekjente, fikk snakket, informert og hilst på vår lille nydelige datter nummer to. Vi hadde bodd på sykehus frem til nå og ikke truffet så mange enda. Jepp, dette var lenge før facebook og andre sosiale media – i 1998 måtte vi møtes face-to-face for å oppdatere status:-)

Hva er viktig – for hvem?

Aller helst ville jeg egentlig bare være hjemme, jeg kjente meg revet i fillebiter, fullstendig hudløs og hjelpesløs. Hva skulle vi si til alle sammen – vi visste jo så lite selv. Likevel, langt der inne kjente jeg at dette MÅ vi klare. Målet om en best mulig 17.mai for storesøster holdt motet mitt oppe. Vi inviterte til og med mange venner til grillfest på 16.mai – ikke aner jeg hvordan jeg klarte det!

Festdag med storesøster i fokus

Dagen kom og ble veldig fin – de fleste vi kjente visste nå om vår situasjon og vi kunne slappe av og fokusere på storesøstes behov og ønsker.

Ukene hadde vært heftige, men utrolig lærerike.
Side-effekten var nemlig at vi fikk intensivtrening i hva vi skulle si, hvor mye vi skulle si og til hvem, samtidig fikk vi også se hvordan spørsmål og kommentarer tilbake noen ganger var gode og fine, andre ganger opplevdes som sårende – ikke at noen sa stygge ting – noen ganger opplevdes likevel andres reaksjoner som ikke helt gode for oss akkurat der vi var da.
I ettertid vet jeg likevel at de var godt ment.

Denne korte og krevende perioden kjentes litt som når en skal fjerne et plaster: du kan dra det saaaaaakte av, eller bare rive det fort av og bli ferdig.

Når jeg ser tilbake på denne tiden, ser jeg at når noe er viktig nok, klarer en utrolig mye!
For meg lå storesøsters behov utrolig langt fremme i bevisstheten. Denne gangen klarte jeg å «se henne» og handle til hennes beste, det har ikke alltid vært slik – det vil jeg dele i senere blogger, så ikke fortvil om du skulle kjenner at «dette hadde ikke jeg klart»………det kommer flere historier som ikke nødvendigvis setter mammaen i så godt lys;-)
Følg gjerne UnikMamma på facebook: https://www.facebook.com/UnikMamma