Besøk på helsestasjonen
En dag vi var på helsestasjonen, spurte helsesøster om barnehageplass til storesøster. Nå skulle jo jeg ha permisjon, så det trengte vi ikke – vi hadde benyttet dagmamma frem til nå de dagene jeg sov etter nattevaktene. Jeg mente bestemt at barnehager var stressende oppbevaringsanstalter, og at det aller beste var å være hjemme i trygge og gode omgivelser.
At jeg selv stortrivdes i barnehage som liten, og var skikkelig lei meg for at jeg ble tatt ut av barnehagen når jeg skulle bli storesøster, det hadde jeg jammen glemt!
En myndig “tale”
Da så hun veldig myndig og bestemt på meg og sa: «I tiden som kommer vil der bli mange ting å følge opp. Dere er her en dag i uka minst nå, så kommer sykehusbesøk og hun er jo henvist til fysioterapeut og spesialpedagog. I tillegg kommer møter. Dette kommer til å ta mye tid. Dere bruker idag allerede masse tid på mating med sonde og spesialflaske, på stimulering av blikk og motorikk. For en jente på snart tre år vil det bare være fint å leke sammen med andre barn på samme alder, mens dere bruker tiden på all ekstraoppfølging som kreves. Dere får dermed god tid til storesøster når hun er hjemme. I barnehagen får hun kjenne på å bare være seg selv – hjemme må hun være stor jente og vente på tur – Ta med iallefall med deg søknadskjema så snakkes vi neste uke».
Jeg ble veldig paff – den dama var jammen meg bestemt! Samtidig følte jeg meg trygg hos henne og gav tanken en ørliten sjanse. Mulig den myndige dama hadde litt peiling på hva hun snakket om?
Barnehageplass – en viktig gave
Vi valgte å søke og i august begynte hun, og tårene rant – ikke hos henne, men hos meg;
Det jeg opplevde var at vi leverte og hentet en overlykkelig jente hver eneste dag, hun hadde sjelden tid til å gi en klem til farvel, men kunne snu seg og vinke i det hun løp inn med et stort smil om munnen. Øynene strålte og det stod skrevet «tusen takk» i hele ansiktet hennes – jeg visste at vi hadde gitt henne en utrolig viktig gave – en frihetsfølelse og mulighet til å være bare seg selv – ikke bare storesøster, samtidig fikk hun kjenne på egen selvstendighet ved å klare seg uten mamma og pappa for en stund.
Å våge å være tydelig
Jeg har mange ganger senere tenkt på hvordan ting hadde vært om ikke helsesøster hadde vært så tydelig og bestemt med meg. Hvordan hadde det vært for storesøster å gå hjemme og se på hvor mye tid jeg måtte bruke på lillesøster, hvordan ville det være å være med på konsultasjoner hit og dit, høre voksne snakke og studere lillesøster hele tiden?
Jeg tror hun ville følte seg oversett og lite viktig.
Senere ble jeg helsesøster selv, og jeg spør meg selv ofte: Tør jeg være så tydelig? Hva er egentlig bare min personlige mening? Hva er faglig «riktig»? Hva er det beste for denne familien? Er det ikke best de finner ut selv hva som er best?
Vel, jeg hadde i allefall ikke funnet ut av dette helt for meg selv den gangen – det hadde trolig tatt lengre tid og kanskje etter at ting ble vanskelig for storesøster.
Å “låne” mot
Innimellom «låner» jeg dette motet som helsesøster viste den gangen, det er ikke enkelt og sjelden finnes der helt klare løsninger, men når jeg kjenner sterkt på en følelse av å si noe, våger jeg oftere og oftere å si det høyt – fordi det var så viktig for storesøster!
Jeg vil heller våge for så å trakke litt feil, enn å unnlate å si høyt, noe jeg virkelig tror er viktig – jeg vet nemlig hva det kan bety!
Du kan følge UnikMamma på facebook: https://www.facebook.com/UnikMamma
Legg igjen en kommentar